Harstad sykehus – Norges beste!
I 1991 syklet Frank fra Tyskland på en slags «økoturné» gjennom Norge. Han var innom en lang rekke økologiske gårdsbruk og bodde, jobbet og lærte på hvert sted før han syklet videre til det neste. I Kanebogen i Harstad hadde han et ublidt møte med en «idiotisk plassert» bom midt i sykkelstien, og slik kom han til byens sykehus for første gang. Petra var på utveksling til Tromsø, og jobbet siden som turnuslege i Narvik. Det var slik hun hørte om Harstad sykehus.
Petra og Frank var altså i Nord-Norge i flere omganger før de flyttet til Harstad-området. Planen var å drive økologisk småbruk og jobbe som utkantdoktorer, men aller først å jobbe på sykehus en stund. Deretter ville de være allmennleger et sted som hadde Harstad som lokalsykehus.
– Fordi det holder en sånn høy kvalitet, sier Frank.
– Og så er det noe med stemningen der, fortsetter Petra, – og den respekten de behandler yngre leger med. Man blir inspirert. Det kommer du til å merke.
Frank, som først jobbet i Harstad som turnuslegevikar i 1994, gjorde en nokså spesiell avtale med ledelsen.
– For at de skulle ansette meg som assistentlege, sa jeg at de først måtte la Petra jobbe et år i stillingen mens jeg var hjemme med Hannah og Morten. Det var avtalen. Vi kan vel ikke ansette noen vi ikke kjenner, sa de. Men da året var gått, ville de ikke ha meg tilbake, de ville bare ha Petra, ler han.
Dette var nemlig også en del av planen.
– Fra vi fikk barn har vi aldri jobbet samtidig, forteller de. Vi studerte vekselvis og nå jobber vi femti prosent hver. Det har aldri vært noe mål å gjøre karriere eller jobbe utelukkende som leger. Ikke det at det ikke er gøy! Men da vi jobbet som assistentleger, dels i todelt vakt, var det viktig å vite at en var hjemme og kunne ta seg av den daglige omsorgen for barna.
– Og selv om ungene er store, sier Petra, – opplever jeg det som viktig å være tilgjengelig for dem.
I Tyskland er det uvanlig å jobbe redusert stilling. Petra synes det er vanskelig å se for seg hvordan de kunne fungert som familie hvis begge skulle jobbet fullt.
– Jeg tror egentlig ikke Helse-Norge ser hvor mye det blir gjort i primærhelsetjenesten. Allmennlegene jobber utrolig mye.
Siden 2002 har Bjarkøy kommune hatt interkommunal legevakt med Kvæfjord og Lødingen. Men fortsatt har de vakt hver dag til klokken åtte om kvelden. Og folk vet hvor de bor og kan ringe privat.
– Jeg vil ikke si det er en belastning, men det er begrensende. Man må lære seg å leve med beredskap, sier Frank.
Petra synes det kan være tungt med så mye tid på vakt, når for eksempel én av dem er borte, og spesielt tyngende var det da ungene var mindre.
– Interkommunal legevakt er måten å stabilisere legetjenesten på i distriktene! understreker Frank. – Alltid å være tilgjengelig er uforenlig med familieliv. Man blir utbrent. Vi deler jobb, gård og familie og er fortsatt sammen, sier Frank. – Jeg syns det er ganske godt gjort.