Mye tid og nitidig arbeid
– Hvordan legger man om en studiemodell?
– Jeg var leder av studieutvalget, og vi satte ned en arbeidsgruppe som arbeidet med modellen. Jeg insisterte på at forslaget skulle ut på bred høring, vi fikk mange uttalelser, en liten gruppe jobbet intenst med tilbakemeldingen. Dette ble lagt frem for fakultetsrådet, og Oslo96 ble vedtatt. Rammen for semestrene, læringsformer og undervisning ble lagt. Det skulle ikke være mer enn fem forelesninger per uke, ikke mer enn 15 timer formell undervisning per uke og alltid en studiedag per uke. Dette holdt vi knallhardt på.
– Hvordan synes du reformen er blitt gjennomført?
– Det har jo ikke blitt helt slik mine visjoner og drømmer var. Det skyldes delvis at mennesker er vanskelige å forandre. Det å endre et studium handler om å forandre lærere. Endringene måtte være så store og faste at det ikke var mulig å drive videre på den gamle måten. Etter noe tid vil man ofte se en tendens jeg ikke har sans for: «regression to the mean». Menneskenes hjerter er ofte ikke virkelig forandret, selv ikke etter en omfattende reform, smiler han skjevt.
– Når du ser tilbake, har man holdt på føringene?
– Det ble nylig gjort en undersøkelse, hvor man viste at rammene er holdt. Det er ikke noe mål å holde status quo, men vi hadde greid å holde på prinsippene. Det som kunne vært bedre, er at studentene kunne hatt mer tid til å studere på egen hånd. Men folk er skeptiske. Det har vært en kamp å verge studiedagen.
– Hva kan man kreve av medisinstudentene?
– Det man kan kreve er at de tar studiet på alvor. Det er stor forskjell på kapasitet. Hvor mange timer man må bruke, vil variere fra person til person. Man må spørre seg selv om studiet er hovedfokus. Hvis svaret på det spørsmålet er nei, bør man finne noe annet å gjøre.
– Hva slags leger ønsker du å utdanne?
– De må ha en stor kunnskapsbase, men først og fremst må de kunne anvende kunnskapene i en klinisk sammenheng, og med kritisk, selvstendig skjønn. Det er kanskje ikke så farlig om ikke alle detaljer er på plass, men puslespillet må være så godt utfylt at man kjenner igjen helheten. Jeg frykter særlig en utvikling hvor leger er i ferd med å bli teknikere og funksjonærer i stedet for fagpersoner som tar selvstendige avgjørelser.
– Du sier at medisinstudiet er en dannelsesprosess, hva legger du i det?
– Man bør ha evne til å se sitt eget fags begrensninger og reflektere rundt måten å tolke verden på. Det er noe udannet ved å tro at egen måte å oppfatte verden på er den eneste tenkelige. Leger må skjønne at de er en del av verden og samfunnet. Det finnes andre verdisyn. Dette er viktig når man skal komme andre mennesker i møte.
– Det er kanskje lettere å lære folk fakta og teknikk enn ansvarlighet og åpenhet?
– Dette læres av forbilder og i praksis. Det hjelper ikke hva vi sier, hvis ikke lærerne gjennom studiet viser det. Studentene greier mye av det faglige selv. De trenger voksne forbilder som kan gi gode tilbakemeldinger, og som tar dem på alvor. Det blir så lett snakk om at man må stille krav til studentene, men man tar bare imot krav fra dem man har et tillitsforhold til. Det er kanskje ikke rart at studentene kommer mer og mer for sent utover i studiet. Det har nok å gjøre med at for mange lærere ikke viser respekt for studentenes tid. Hvis man ikke har forberedt forelesningen, er det en skjult læring for studentene i det. De fleste har jobbet hardt for å komme inn på studiet, og jobber hardt for å bli gode. Jeg synes studenter flest er samvittighetsfulle.
– Det er ingen privatsak å studere medisin, vil noen hevde. Er bestått og ikke-bestått en tilstrekkelig vurdering?
– Jeg er enig i at det ikke er en privatsak, men at dette med karakterer er nødvendig for å opprettholde faglig nivå, mener jeg er misforstått. Å fjerne karakterene handlet ikke om å gjøre det lettere for studentene, men å oppnå bedre læring. Om bestått/ikke- bestått gir bedre læring kan man selvfølgelig være enig eller uenig i.