Glad i systemer
– Du har jobbet mye innen allmennmedisinen, men så fattet du interesse for samfunnsmedisinen. Hva var det som fenget interessen?
– Det gir mening å hindre at ting skjer – mer mening enn å reparere. Jeg har lyst til å bidra til at folk har et godt liv uten for mye plager. Det å tenke helhetlig er noe grunnleggende i meg. Det handler nok om både tro og overbevisning. Fellesskap er en viktig del av folks helse og lykke, og systemtenkning er noe jeg liker. Når det gjelder organiseringen av helsevesenet, er jeg opptatt av at det skal være enkelt å være lege på bunnen av pyramiden, på samme måte som det skal være enkelt å være samfunnsborger i Norge.
– Kan du være for firkantet?
– Noen mener nok det. Selv mener jeg at jeg er pragmatisk, sier han med en snev av selvironi.
– Kan det bli for mye system?
– Det er viktig at systemet fungerer og har en hensikt. Det finnes definitivt unyttige systemer. Seierstad jobber mye med medisinsk koding og klassifikasjon, DRG og innsatsstyrt finansiering (ISF) og foregriper et kritisk spørsmål.
– Noen vil jo si at medisinsk koding som grunnlag for sekundær klassifisering i DRG-systemet og innsatsstyrt finansiering er meningsløs administrativ aktivitet for en doktor. Det jeg tror skaper frustrasjoner, er at det føles som om det bare handler om penger. Det handler om mye mer. Staten styrer og gjør viktige helsepolitiske valg på bakgrunn av den aktivitetsstatistikken som fremkommer av den samlede medisinske kodingen. Det er en forutsetning for epidemiologisk forskning og vår egen faglige utvikling som profesjon. Medisinsk koding gir oss et grunnlag for å sammenlikne behandling på tvers av sykehus og landegrenser.
– Bedriften du jobber i heter Analysesenteret. Hva går dette ut på?
– Da innsatsstyrt finansiering ble innført i 1997, etablerte Lovisenberg sykehus sin egen analyseenhet med egenutviklet datavarehus. Pionerer og gründere her var Morten Eimot og Einar Amlie. Etter kort tid banket en rekke andre foretak på døren med forespørsel om bistand og tilgang til vårt datavarehus. Siden er denne enheten blitt skilt ut og er nå et eget aksjeselskap. Når de foretak som er våre kunder sender sine månedlige rapporter til Norsk pasientregister, sender de også det samme datasettet til oss. Dataene bearbeides slik at foretakene bedre kan følge opp sin egen virksomhet og fange opp feil. En annen viktig aktivitet er våre mer dyptgripende analyser etter oppdrag fra foretak, direktorater eller departementer, der vi har mulighet for å gå i dybden på aktuelle problemområder. Innsatsstyrt finansiering er en gjennomsnittsordning for regionalt nivå. Når denne ukritisk videreføres til foretaks- og avdelingsnivå, risikerer man utilsiktede skjevheter. Det er en tendens til overfinansiering av kirurgisk virksomhet og tilsvarende underfinansiering av medisinsk. Med dagens funksjonsfordeling blir lokalsykehus uten stor kirurgisk virksomhet fort taperne.
– Hvordan skal man løse skjevhetene?
– Jeg tror ikke det er tid for noen ny sykehusreform. Den grunnleggende utfordringen ved spesialisthelsetjenesten er ikke organisering – det handler om en erkjennelse av at vi alle skal dø og at vi kan behandle for mye og for lenge. Dessuten er det manglende vilje til reell prioritering mellom pasientgrupper. For at utgiftene til helsevesenet ikke skal løpe løpsk, må vi si hvem som skal få og hvem som ikke skal få. Et liv har en slutt, men forventningene hos folk flest og politikerne er at alt kan løses. Det har heller ikke vært lov å snakke om at pengene skal styre beslutningene, selv om dette langt på vei er virkelighet i dag.
– Hva fører det med seg?
– Statussykdommene vinner og får pengene. Samtidig skal rammene holdes. Dermed skjer det i stedet en skjult prioritering, der de mest høyrøstede pasientgruppene vinner over de svakere stilte eller mer beskjedne. Langt på vei dreier dette seg om at de eldre og kronisk syke blir taperne, til tross for løfter om at det er disse som skal prioriteres. Det var noe av dette som gjorde det vanskelig for meg å fortsette som medisinskfaglig rådgiver i Helse Finnmark.
– Hva bør gjøres annerledes?
– Jeg savner viljen til reell prioritering hos politikerne, med rene ord evnen til å si nei. I dagens Helse-Norge er det ikke lenger hva vi kan få til som er bestemmende for hvilken behandling som skal gis, det er hvor mye penger fellesskapet er villig til å satse på den enkeltes helse.
– Hvorfor er dette så vanskelig?
– Det å prioritere betyr at noen ikke får. Å nekte pasienter den behandlingen de ønsker seg mest, er nærmest umulig for en politiker. Politikerne skal speile folkemeningen og gjenvelges. Men både politikere og leger er forpliktet til å oppdra befolkningen og synliggjøre konsekvensene. Som profesjon har vi leger et ansvar for å se sammenhenger utover den enkelte pasient.