Det beste argumentet vinner
– Det er mange som lurer på hvordan du fikk allmennlegene og indremedisinerne til å bli enige om disse retningslinjene. Hvordan gikk dere frem?
– Vi har brukt standardmetode for å utvikle retningslinjer, med en systematisk tilnærming til å oppsummere kunnskapsgrunnlaget. Det å få eksperter som er uenige til å lese og kritisk gå igjennom faglitteraturen som finnes på området, er viktig for å danne plattformen. Min ledetråd har vært å skille skarpt mellom faglige, helsepolitiske og økonomiske vurderinger. Ved å sortere argumentene så tydelig som mulig kunne vi nå frem til enighet, mer enn vi hadde trodd på forhånd.
– Det ble ingen splittelse?
– Uenigheten har vært markant, men vi har holdt på at det beste argumentet vinner.
– Hvordan skal man møte pasientenes forventninger om ressurskrevende behandling, og hva innebærer det at pasientene får stadig mer innflytelse i helsevesenet?
– Vi har et ideal om brukermedvirkning i helsetjenesten. Jeg tror det er positivt, men vi har kanskje ikke tenkt grundig nok igjennom at det må tas beslutninger som også kan gå imot pasientens ønske. Prioritering vil jo si at man av og til må si nei. Vi er nødt til å institusjonalisere gode prosesser der brukerne er med på å ta kollektive beslutninger, pasienten som enkeltperson kan ikke kreve hva som helst. Det ville bli helt uholdbart for andre.
– Når blir en behandling for kostbar?
– I praksis setter vi slike grenser, men politikerne har ikke ønsket å gjøre det veldig eksplisitt. Vi gjør det implisitt. Jeg har alltid vært en tilhenger av at vi bør vite hva vi gjør og at vi bør begrunne det vi gjør. Vi må veie kostnader opp mot tilstandens alvor og effekten av tiltaket, og vi bør ta den diskusjonen.
– Du mener det bør være åpne prosesser. Er det for ubehagelig for politikerne å ta debatten?
– Jeg er influert av en amerikansk filosof, Norman Daniels, som skrev boken Setting limits fairly sammen med Jim Sabin. De utviklet et rammeverk for transparente prioriteringsbeslutninger basert på tanken om at det beste argumentet gjelder. Hvis man skal få til gode beslutninger, ikke minst dersom man skal ta dramatiske beslutninger, har man en forpliktelse til å gi en begrunnelse til dem som blir berørt. Hvis beslutningen er feil eller dårlig, er det mulig å kritisere den. Dersom beslutninger tas bak lukkede dører, er det en risiko for at det er de som har makt, innflytelse og nettverk som påvirker ressursfordelingen, ikke det som finnes av kunnskap og etiske vurderinger.
– Det kan av og til virke som om det ikke skal mer til enn et fakkeltog før beslutninger blir omgjort. Synes du norske leger har grunn til å føle seg sviktet av politikerne?
– Ja, jeg synes nok det. Jeg kjenner mange leger som har tatt en beslutning og sagt nei, så er det blitt mediesak og politikerne har omgjort beslutningen. Politikerne har vanskelig for å gjøre prioriteringer når slike temaer bringes inn i offentlighetens lys, mens vi leger er nødt til å gjøre det hver dag.
– Du har jobbet i utviklingsland. Påvirker det dine tanker om prioritering?
– Min hovedforskningsinteresse er ressursfordeling i lavinntektsland. Vi vet at det er så mye som kan gjøres, ikke bare for å bedre livskvalitet marginalt, men for å redde liv. Hvorfor er det så mange barn som dør av malaria? Dokumenterte kostnadseffektive tiltak prioriteres ikke. Det opplever jeg som en større og vanskeligere utfordring enn de problemene vi møter i Norge.