Det imellom
Tausjøs første ekteskap brakte ham, etter norsk turnustjeneste, tilbake til Wisconsin, denne gangen til Madison. Der jobbet han først som assistentlege på kirurgisk avdeling på universitetssykehuset. Han beskriver verdens bratteste læringskurve. Videre forteller han om et firedelt vaktsystem uten avspasering, tolvtimersdager og to uker ferie i året mot dårlig betaling. Da han fikk tilbud om et «fellowship» i stråleonkologi med mer humane arbeidstider, takket han ja til også å ha et liv utenom jobben. Så bar det hjem til Radiumhospitalet og Rikshospitalet litt om hverandre.
– Vurderte du noen gang et annet yrke? lurer jeg.
– Fra jeg var 8 – 10 år hadde jeg lyst til å bli lege, og før det ville jeg vel bli brannmann eller noe sånt. Først da jeg var i gang med medisinstudiene var jeg innom tanken om å bli noe annet. Fakultetet i Aberdeen ønsket å legge opp utdanningen alternativt, litt som Tromsø her hjemme. De begynte tidlig med «integrated teaching» – fagintegrering og spiralmodell som det heter her. Vårt kull var det første som ble utsatt for den nye læreplanen, på godt og vondt. Vi hadde en forelesning i uken i et fag som het «human ecology» gjennom alle de seks årene. Det forsøkte å belyse menneskehetens situasjon fra forskjellige vinkler. Vi hadde forelesninger om befolkningseksplosjonen, matvaresituasjonen i verden, forurensning, biologisk mangfold, økonomiske systemer og klasseforskjeller, for å nevne noe. Engelske aviser hadde allerede da søndagsbilag med analytiske artikler. Jeg begynte å bruke disse dagene til å fordype meg, særlig i samfunnsøkonomisk stoff. Jeg tenkte at det kanskje var noe sånt jeg skulle ha gjort.
– Hva med å bli misjonslege?
– Det var absolutt et alternativ! Jeg er veldig stolt over det min far fikk til, men fant ut at det ville være å gå ham litt vel mye i næringen. Han var en svært gudfryktig mann og hadde et sterkt kall. I en periode var jeg i opposisjon til dette, fordi jeg følte at hans livsoppgave gikk foran både hensynet til meg og min mor.
Johan kom til at det var en del ting ved dette han ville prøve å unngå, uten at det har hatt betydning for selve gudstroen, tilhørigheten til og engasjement i kirken.
– Dessuten: Da jeg var ferdigstudert og skulle spesialisere meg, var tiden for den klassiske legemisjonæren på hell. Delvis skyldtes dette at legevirksomheten generelt ble mer spesialisert, delvis at disse landene etter hvert utdannet eget helsepersonell. Jeg ble tidlig interessert i onkologi, som var lite aktuelt i Afrika den gangen.
Ifølge Verdens helseorganisasjon (WHO) er kreft nå den ledende dødsårsaken foran både aids, tuberkulose og malaria i Afrika sør for Sahara (1). Den internasjonale kreftunionen (UICC) har sammen med WHO besluttet at Afrika er det nye satsingsområdet de neste 10 – 20 årene (2).
Før Elisabeth kom inn i livet hans igjen og ville se hvor han vokste opp, hadde Johan Tausjø bare vært tilbake i Etiopia to ganger siden foreldrene forlot landet. I 1974 ble Etiopia rammet av den første av flere sultkatastrofer: – Jeg var der en kort periode med Kirkens Nødhjelp. Vi forsøkte å organisere og å få i gang hjelpearbeidet.
Like etter ble keiser Haile Selassie, også kjent som Ras Tafari og rastafarienes religiøse forbilde, avsatt av et sovjetstøttet militærkupp ledet av Mengistu Haile Marijam. – Min bror Tefarra ble radikalisert under studietiden her i Norge. Han mente at keiseren var årsaken til at Etiopia ikke blomstret som det burde og ønsket revolusjonen velkommen. Han dro dit og fikk etter hvert en stilling i helsedepartementet. Imidlertid ble han fort desillusjonert og innså at Marijam bare var en ny tyrann og mye verre enn keiseren hadde vært. Etter 2 – 3 år begynte det å brenne under føttene hans fordi han hadde uttrykt misnøye. Han måtte flykte.
Tausjø forteller at Etiopia ble satt minst 20 år tilbake i den tiden Marijam regjerte. I 1991 ble han avsatt. Året etter var Johan og faren tilbake i Etiopia for å feire 25-årsjubileet til sykehuset i Yirgalem som Magnus var med på å bygge opp. Han var da 82 år.