Bushdoktor
Hetland tok en mastergrad i folkehelse ved Berkeley-universitetet i California og stiftet bekjentskap med meksikansk helsetjeneste. Erfaringene førte til at hele familien i 1988 reiste til Botswana, der Hetland jobbet som lege og helserådgiver for NORAD.
– Hva gikk arbeidet ut på?
– Først jobbet jeg som «bushdoctor» – jeg var eneste primærlege for 100 000 mennesker. Arbeidet besto av undervisning og veiledning av sykepleiere.
En kollega har fortalt at Hetland både lærte språket og ble kjent med den lokale kulturen.
– Å lære språket er noe av det viktigste når man reiser ut, men i dette tilfellet dreide det seg om et virkelig vanskelig språk. Han innrømmer at han ikke kan snakke det lenger. Språkkunnskapene var nyttig da han skulle jobbe som rådgiver i kommunaldepartementet i Botswana.
– Jeg arbeidet med å legge til rette for de nye oppgavene kommunene hadde fått etter en desentralisering av helsetjenesten i landet.
– Hva var forskjellen på jobben som byråkrat i Botswana og Norge?
– Det er flere likhetspunkter enn det er forskjeller. Alle systemer har sine regler. Botswana er tydelig influert av britisk byråkratisk og nokså konservativ tankegang. Det var en prøvelse på mange måter, og jeg erfarte at endring tar tid.
– Så gikk turen videre?
– Jeg var over sju år i Botswana. Deretter fikk jeg et tilbud fra WHO om å bli helserådgiver i Usbekistan.
– Hva gikk jobben ut på der?
– Meningen var at jeg skulle bistå i organiseringen av helsetjenesten, men det viste seg ganske snart at helseministeren ikke ønsket forandringer som virket inn på den politiske planleggingen. Dette var et autoritært system der de hadde sine egne måter å løse problemer på, sier han diplomatisk. Resultatet ble at Hetland arbeidet med å legge forholdene til rette for lokale hjelpetiltak og for at utenlandske hjelpearbeidere skulle kunne komme til med hjelp til lokalbefolkningen.
Ikke bare var det et system preget av korrupsjon, Hetland traff også stadig KGB-ansatte. – Vi ble overvåket hele tiden. Politistaten gjorde det vanskelig å ha en åpen dialog med kolleger og innbyggere. Man måtte føle seg frem og følge de anvisninger man fikk.
En konferanse hvor han kun fikk være tilskuer, gjorde spesielt inntrykk.
– Man skulle bestemme seg for hvilken barnedødelighetskvotient man offisielt skulle ha i landet. Alle deltakerne, helsepersonell fra alle distrikter i et stort land med 24 millioner innbyggere, visste at barnedødeligheten var høy. Etter lange diskusjoner endte de med et tall på 37 per 1 000 for barn under fem år som en rimelig dødelighetskvotient. Dette er en måte å arbeide på som er totalt fremmed for oss. Deltakerne overbeviste hverandre om at dette var et rimelig tall som man kunne gå ut med. Tallet hadde ikke utgangspunkt i reell statistikk.
– Et konsensustall?
– Det var et konsensustall ut fra politiske betraktninger mer enn ut fra medisinsk kunnskap. Da befinner man seg langt utenfor rasjonell tankegang og i en korrupt virkelighet.
– Hvordan reagerte du på dette?
– Det var tydelig at man der i landet ikke ønsket innblanding fra WHO, men det er utfordrende å bivåne slike prosesser fra sidelinjen. Jeg håper bare at det går bedre der nå, selv om det ikke ser slik ut.