Hjertets mysterium

Lars Walløe Om forfatteren
Artikkel

Koronar CT-angiografi, datamanipulert tredimensjonalt bilde. Bildebearbeiding ved røntgenavdelingen, Volda sjukehus

Koronarårenes anatomi har vært kjent siden antikken. Galen (129 – 200) beskrev både arteriene og venene ut fra disseksjon av dyr og viste at arteriene springer ut fra aortaroten. Selve ordet «coronarius» ble brukt før Galen, men først bare om venene. Først med William Harvey (1578 – 1657) ble hjerteklaffenes funksjon og hjertets pumpemekanisme i hovedsak forstått (De motu cordis, 1628). Harvey beskrev også (i 1649) «a third and extremely short circulation» fra aorta gjennom koronararterier og vener tilbake til høyre forkammer.

I sykdomslæren om hjertet dominerte klaffefeilene til langt ut på 1900-tallet. Iskemisk hjertesykdom ble først erkjent som egen sykdomskategori mot slutten av 1700-tallet og ble da kalt «angina pectoris». Hjerteinfarkt ble først skilt ut fra angina pectoris omkring 1920. Frem til etter år 1900 var det vesentlig patologene som interesserte seg for klassifisering av hjertesykdommer. Undersøkelsesmetodene begrenset seg i hovedsak til blodtrykksmålinger og auskultasjon, og bortsett fra medisinering med digitalis var det ingen behandlingsmuligheter.

De diagnostiske mulighetene endret seg med Willem Einthovens oppfinnelse av trådgalvanometeret og det første kommersielt tilgjengelige EKG-apparatet i 1908. Senere ble det arbeids-EKG og røntgenundersøkelser med kontrast av hjertets pumpefunksjon og av koronararteriene. Røntgenundersøkelser med invasiv kontrastinjeksjon har imidlertid både bivirkninger og komplikasjoner, og i dag blir hjertets pumpefunksjon både hos pasienter og friske forsøkspersoner undersøkt med ikke-invasive og helt ufarlige ultralydmetoder.

I dette nummer av Tidsskriftet er det mange artikler om hjertet – bl.a. to om hvordan man nå forsøker å komme bort fra invasiv kontrastinjeksjon ved undersøkelser av koronararteriene.

Anbefalte artikler