Livet snudd på hodet
Lang historie kort – høsten 2006 sa kroppen min stopp. I dag er situasjonen følgende: Jeg har ikke vært i jobb på over et år, jeg har prøvd å ta mer hensyn til meg selv, men plagene mine er nøyaktig som før! Siden i sommer har jeg faktisk følt meg fysisk svakere, til tross for at livet på mange måter er blitt bedre. Jeg orker sjelden å lese, glemmer mye, mister fokus, blir utslitt av samtaler, konstant trykk i hodet/hodepine, følelse av kaos, vanskelig å ta avgjørelser, indre stress, orker ikke å drive med hobbyer… Strever med å mestre at livet er snudd på hodet!
Nå er det blitt viktig for meg å stå frem med min lidelse for å hjelpe andre i samme situasjon! Det er altfor mange skrekkhistorier om mennesker som møter null forståelse hos leger, NAV, arbeidsgivere, familie og venner. Dette er jo noe vi er blitt påført! Sjokket ved å få en kreftdiagnose gjør selvfølgelig mye med et menneske, men ikke minst den tøffe behandlingen er med på å gi mange mennesker store plager i ettertid! Hvorfor advares det ikke sterkere mot å gå for hardt ut etter avsluttet behandling? Dette har jo vært kjent blant mange leger i lengre tid! At jeg traff en psykiater som advarte var tilfeldig, men jeg klarte dessverre ikke å ta innover meg det han sa – fordi de behandlende legene ikke sa noe! Jeg skjønte ikke alvoret fordi jeg ikke ante at denne formen for utmattelse/tretthet var en lidelse! Jeg følte at nå var det opp til meg! Hvor blir det av oppfølging i en situasjon som vel må beskrives som en livskrise for de fleste av oss? Å slippe en ferdigbehandlet kreftpasient med en enkel beskjed om å ta det rolig en tid og «vi ses til neste kontroll» er ikke nok! Jeg er selv et stjerneeksempel på det! I dag er jeg helt ute av arbeidslivet, med vedtak om tidsbegrenset uførhet ut februar 2009. Dersom vi som har gjennomgått kreftbehandling ikke følges opp på en helt annen måte i fremtiden, vil enda flere falle ut av arbeidslivet. Jeg tok ikke signalene og strakk strikken for langt!
Det lille jeg har av energi bruker jeg til å ta vare på meg selv og familien. Det rekker sjelden til mer. Noen dager kommer jeg meg ut på tur, mens andre dager orker jeg knapt å tørke meg etter dusjen… Formen går opp og ned som en jojo – på en og samme dag kan det svinge enormt!
Å skrive dette får også konsekvenser – jeg får hodepine av å konsentrere meg og jobbe på PC. Jeg må være forsiktig så jeg ikke forstrekker meg, men jeg ønsker så sterkt å bidra til at hele helsesektoren tar dette omfattende problemet på alvor! La oss slippe å bli mistrodd!