Hjerneforskning
Moghaddam er kjent for å være en ivrig og fremgangsrik forsker. Han fikk Kongens gullmedalje da han skrev doktorgrad. Nå holder han hus ved Senter for molekylær biologi og nevrovitenskap.
– Hvorfor fattet du interesse for vannkanaler i hjernen?
– Jeg var veldig interessert i nyrefysiologi som student og hadde lyst til å forske innen det området. Jeg kontaktet professor Ole Petter Ottersen og fikk lov til å forske i hans gruppe. Siden penset jeg over på vannkanaler i hjernen. Det tok ti år fra de ble oppdaget til Peter Agre, som fant den første, fikk nobelprisen. Han har vært medforfatter på de fleste av mine artikler under doktorgraden og en viktig støttespiller, i tillegg til dem jeg har jobbet nærmest med.
– Hva jobber du med nå?
– Jeg har fortsatt å jobbe med vannkanaler. Jeg er veldig privilegert som får fortsette med det jeg liker, nemlig forskning. Jeg synes det er givende. Det å være med på å avdekke naturens hemmeligheter gir personlig tilfredsstillelse. Det er spennende, og jeg har en lidenskap for det jeg gjør. Akkurat nå forsker vi på en kanal som vi tror kan betydning for fremtidig behandling av hjerneødem, noe vi ikke har spesifikk behandling for i dag.
– Du har også forsket ved Harvard?
– Ja, på danningen av blodårer i retina. Retina er en del av nervesystemet og oppstår sent i utviklingen. Ved å forske på retina kan man finne ut mer om hva som stimulerer danning av blodårer i hjernen. Han ser hemmelighetsfull ut. – Vi kommer til å publisere en veldig spennende artikkel som jeg ikke kan si mer om.
– Hva lærte du av oppholdet i USA?
– Det slo meg at ved Harvard var det lov til å tenke stort uten å bli sett ned på. Jeg tror at man i Europa er vant til å komme med nøkterne hypoteser og ikke sikte veldig høyt. Jeg lærte i USA at man ikke kan forvente mer enn middelmådige resultater fra et middelmådig prosjekt. Du må stille viktige spørsmål. Det å få en artikkel på trykk er alltid spennende, men det skal ikke være det overordnede målet. Vi må jobbe med det som er viktig. Samtidig har kanskje de på Harvard råd til å tenke på den måten. De aller fleste forskningsmiljøer i Norge har dårlig økonomi. Likevel tror jeg det er sunt for alle som vil drive med forskning å tilbringe et år ved et større sted. Bare det å jobbe sammen med mennesker som har oppnådd store resultater gir deg mye. Det året jeg hadde i USA var motiverende, jeg gledet meg til å gå på jobb hver eneste morgen. Jeg høres kanskje nerdete, men det er sant. Man kan være interessert i forskning og ha det morsomt samtidig. Det er spennende ting vi driver med. Jeg håper vi får bedre kår ved å forske på store og viktige spørsmål. Dessverre er ikke fremtiden sikret hvis man velger en slik karriere. Vi står i fare for å miste gode forskere nettopp av den grunn.
– Bruker vi for lite penger på forskning i Norge?
– Det tror jeg alle forskere vil svare ja på. Dette er alltid et prioriteringsspørsmål, men jeg synes vi skal sammenlikne oss med våre naboland og i alle fall ikke være dårligere enn dem. Både i Sverige og Finland er man flinkere til å satse på forskning. Nøkkelen er at man ikke må tenke kortsiktig. Ved medisinsk fakultet må man nå fryse antall vitenskapelige stillinger når folk går av med pensjon. Det betyr at vi mister unge forskere.
– Hva er løsningen?
– Jeg synes vi skal satse skikkelig i en periode. Ikke bare slik at flere vil forbli innen forskning, men slik at det også blir attraktivt å komme til Norge. Jeg tror at Norge har råd til det, selv om vi skulle bryte de økonomiske forbindelsene med Iran, smiler han trist.
– Kan du reise tilbake?
– Jeg har ikke prøvd, og jeg kommer nok ikke til å prøve heller. Jeg har stått frem under fullt navn og kritisert regimet. Jeg kan tenke meg at det mildt sagt blir vanskelig å komme dit igjen. Men jeg ville heller ikke reist om jeg hadde fått lov. Vi flyktet fra et totalitært regime som ikke respekterte menneskerettighetene. Det er det samme regimet som har makten i dag, og de begår de samme forbrytelsene. Hvis jeg skulle reise tilbake, ville det innebære en legitimering av regimet. Jeg synes ikke noe om at iranere som har flyktet fra landet, nå reiser tilbake på ferie.