Pluralismens paradoks
«Det kan ikke bli snakk om noen integrasjon uten at vår egen horisont utvides, og uten at vi er villige til å tolerere et bredere spekter av dufter, tanker og kognitive dissonanser (…) Muslimene blant oss konfronterer kristne borgere med konkurrerende religiøse sannheter, mens sekulære borgere blir seg bevisst en religion som opptrer offentlig,» skriver filosofen Jürgen Habermas (2).
– Habermas mener at de sekulære demokratiene ser på sine religiøse medborgere nærmest som en utdøende art og religionsfrihet som et slags naturvern. Er du enig?
– Først må jeg understreke at jeg oppfatter Norge som et godt samfunn med likhet for loven og der folk har respekt for hverandre. Men en del av debatten er preget av det jeg kaller sekulær ekstremisme. Det blir ansett som upassende og bakstreversk å markere religiøs tilhørighet. I så måte har muslimer mer til felles med for eksempel norske pinsevenner enn med ikke-troende. Jeg har stor respekt for demokratiet i USA som har takhøyde for at president Bush i sine politiske taler henviser åpent til Gud og Bibelen.
– Hva? George W. Bush? Han med Irak-krigen?
– Selv om jeg er uenig i mye av det han gjør, tror jeg det er noe å lære av amerikanerne og deres vilje og evne til å inkludere religiøse ytringsformer i samfunnslivet. I medisinstudiet åpnes det for å ta en termin ved et utenlandsk universitet. Jeg har faktisk allerede planlagt å dra til California.
– Når du sier California tenker jeg på sex&drugs&rock’n roll, men det er vel ikke derfor du vil dit…
– Jeg er opptatt av pluralisme og toleranse. Slik sett er USA spennende for meg.
– Hvis jeg ville provosere deg kunne jeg si at du fremstår som en hyggelig, men ganske kompromissløs religiøs fundamentalist som fritt kan ytre deg nettopp på grunn av det liberale sekulære demokratiet hvis verdigrunnlag du i bunn og grunn forakter?
– Du har rett i at jeg ikke forhandler om min menneskerett til å tro. Jeg er ingen «utvannet muslim». Men jeg ønsker meg ikke et religiøst diktatur og er ikke for innføring av sharialover i Norge hvis det er det du insinuerer. Den reelle trusselen mot det norske demokratiet er de menneskene som blir skremt av slike som meg, vi som deltar i samfunnsdebatten og fremfører argumenter med tydelig referanse til vår religion. Selv oppfatter jeg meg som en konservativ liberalist, i den grad merkelapper gir mening.
– Du er oppvokst i et velferdssamfunn med et sikkerhetsnett som i prinsippet skal fange opp alle som av en eller annen grunn ikke kan greie seg selv. Inngangsbilletten til velferden er at man bekjenner seg til noen felles normer, ellers blir det umulig å forvalte ordningene i praksis. Barnevern er et hyperaktuelt eksempel. Ser du en motsetning mellom den pluralismen du forfekter og den norske velferdsstaten du som lege vil bli en bærebjelke i?
– Det er klart det eksisterer en iboende motsetning. Vi kan ha ulike syn på hvordan vi ønsker at verden skal bli, og vi har lov til å kjempe for endringer i tråd med vår tro. Men det er viktig å slå fast at jeg mener at norsk lov skal overholdes av alle. Du nevner barnevern. Jeg har gått offentlig ut og vist forståelse for forslaget om obligatorisk underlivssjekk av jenter for å få bukt med kjønnslemlestelse.
– Selv om det vil oppleves stigmatiserende for mange av dine trosfeller?
– Dette er ikke enkelt, heller ikke medisinsk. Men jeg er kommet til at konsekvensene av disse overgrepene er så dramatiske at ulempene ved en underlivssjekk oppveies. Forutsetningen er at denne gjøres av kvinnelig helsepersonell og i anstendige former. Dessuten er det et poeng for meg å bidra til at man slutter å omtale kjønnslemlestelse som en muslimsk skikk. Et slikt overgrep strider mot Koranen som jo vektlegger kvinners rett til fysisk, mentalt og seksuelt velvære. Nylig ble det utstedt en fatwa mot omskjæring av kvinner. Selv hadde jeg aldri hørt om fenomenet før det ble omtalt i mediene. Menn som misbruker religionen for å undertrykke kvinner, er ikke et særegent muslimsk problem.