Kirurgien i endring – hvilke konsekvenser får det?

Lise B. Johannessen Om forfatteren
Artikkel

Professor Erik Fosse, Ullevål universitetssykehus presenterte utfordringene som ligger i den teknologiske utviklingen som skjer innen helsevesenet.

Ny teknologi flytter behandlingen ned på cellenivå, sa han. Rollene endres og den nye teknologiske medisinen stiller stadig nye krav, krav til opplæring og til økende spesialisering av utøverne. Konsekvensene blir press på økonomi og organisasjon. – Vi er på vei fra en håndverskultur til industrikultur, sa han.

– Det blir stadig flere dagpasienter, mens antall døgnoppholdspasienter ikke øker i samme takt. Samtidig går den gjennomsnittlige liggetiden for innlagte pasienter ned. Teamets kompetanse vil bli enda viktigere. Det blir økt fokus på behandling, men mindre på omsorg. Ansvar for pleie og oppfølgende behandling flyttes fra sykehus til primærhelsetjenesten. Kontakten mellom primærhelsetjenesten og spesialisthelsetjenesten blir derfor viktigere enn noensinne, sa han.

Flere innledere mente at det er umulig å stoppe utviklingen, fordi pasientene krever den mest moderne behandlingen. Det har bl.a. vært en økning i bruk av mini-invasiv kirurgi, og en voldsom økning i antall prostatektomier.

Man bør imidlertid begrense antall sentre med høyteknologi og få til en sentralisering av robotkirurgi, ble det sagt.

Bjørn Erikstein, administrerende direktør i Helse Sør RHF, mente at samarbeidet med de regionale helseforetakene bør utvikles i lys av den teknologiske revolusjonen som finner sted. Kristin Lossius, fagdirektør i Helse Øst RHF, sa at samhandling er den største utfordringen helsetjenesten står overfor. – Det må være et helhetlig ansvar, informasjonsoverføring og kompetanseoverføring, sa hun.

Vidar Oma Steine, ekspedisjonssjef i Helse- og omsorgsdepartementet, mente at det må være et nasjonalt system for vurdering og prioritering av ny og kostbar teknologi. Gode tiltakeskjeder med pasienten i sentrum må være resultatet, sa han.

Anbefalte artikler