Barn av gru og håp
Akademi, pragmatisme og prinsipper skal vi vende tilbake til. Men først historien. Anna Luise Kirkengen er født i 1946, undertegnede noen år etter. Hun er tysk. Min egen barndoms store fortelling handlet om krigen, en krig der hun i kraft av sin nasjonalitet tilhørte fienden. Fortsatt kjennes det farlig å nærme seg dette. Er hennes opptatthet av vold og krenkelser forankret i egen erfaring? Kan man spørre om slikt?
– Det er klart du må spørre. Svaret er ja. Jeg er født inn i en kollektiv gruerfaring og en fortielseskultur der traumene var bokstavelig talt ubeskrivelige – samtidig som de skrek mot oss. Min egen far ble skutt i hodet ved fronten i Russland, overlevde og ble sendt hjem til rehabilitering. Jeg husker at jeg kunne legge min lille barnehånd i hullet i hodet hans der kulen hadde slått inn. Landsbyen jeg er oppvokst i, rommet 2 500 mennesker. Det var ikke én familie som ikke var direkte berørt av krigen i form av død eller ødelagte liv. Samtidig som sorgen var allestedsnærværende, var den et ikke-anliggende, et tabu man ikke kunne berøre språklig. En mor hadde mistet sju sønner og nektet å ta imot der Führers hedersbevisning for sitt heltemodige offer. Den slags historier fantes overalt. Parallelt med en altomfattende hvitvasking av synspunkter og forklaringer.
– Hvordan husker du deg selv som barn i dette?
– At jeg ble født, representerte selve håpet for mine foreldre. Med det fulgte det en vanvittig forpliktelse. Jeg ble et bekymringsbarn som spyttet ut morsmelken og overlevde på havrevelling. Etter hvert utviklet jeg en enorm trang til å vite. Bygdelivet er en åpen arena i den forstand at alle ser alt. Jeg har alltid visst hva jeg ikke har visst. «Es sitzt in der Schwelle,» sier man der jeg kommer fra. Schwelle betyr dørhelle. Ethvert barn lærer hva man ikke skal snakke om. Selv vokste jeg opp med min fars mareritt. Jeg stilte ham til ansvar. Han kalte meg på et tidspunkt nådeløs i min utrettelige jakt på sannheten bakenfor.
– Nådeløs? Er du det?
– Nei, ikke nådeløs. Mer utrettelig og insisterende, med en sikker fornemmelse for de tause hullene i en fortelling. Det var en stor lettelse å få vite at min far aldri var medlem av partiet. Men jeg bebreidet lenge mine foreldre at de ikke var helter som ofret livet i kamp mot nazismen. Det var ikke før jeg selv fikk mitt første barn at jeg virkelig følte at jeg kunne forstå og tilgi dem.
– Hvordan tenker du om din oppvekst i dag?
– Jeg var heldig. Mine foreldre var ressurssterke og klarte på et vis å håndtere sine traumer. Det tror jeg var avgjørende. Landsbyen var dessuten et trygt fellesskap, der barn ble betraktet som felles eiendom. Den kollektive ansvarsfølelsen ble desto sterkere siden alle delte en virkelighet med tap og lidelser. Vi barn fikk leke fritt ute til kirkeklokkene ringte om kvelden, da visste vi at vi måtte hjem.