Utsøkt upassende

Banebrytende og arbeidsløs

Anna Luise Kirkengen forsvarte sin medisinske doktorgrad i 1998, en monografi – Embodiment of sexual boundary violation in childhood – som senere ble omarbeidet og gitt ut som bok på det internasjonalt anerkjente Kluwer forlag. Da hadde hun vært praktiserende allmennlege i 25 år. I tillegg har hun vært tydelig og meningsbærende til stede på alle de arenaer der allmennmedisinere møtes i nesten like mange år, blant annet som en av gründerne bak referansegruppen for medisinsk filosofi i Norsk selskap for allmennmedisin. Listen over artikler og foredrag vitner om et dypt faglig engasjement ledsaget av en misunnelsesverdig arbeidskapasitet. Det gjennomgående hovedtemaet er hvordan tabubelagte og fortiede krenkelser og voldserfaringer tidlig i livet manifesterer seg som sykdom i voksen alder. Hennes siste bok, Hvordan krenkede barn blir syke voksne, har fått mye oppmerksomhet og selger godt.

«Anna Luise Kirkengen er en ensom krigsreporter som skriver sine blodige og anklagende korrespondentbrev fra en krig som mange leger – og derfor mange andre – vil benekte eksistensen av,» skrev en anmelder (1).

Det siste året har hun vært uten arbeid. «Uten arbeid» er upresist og urettferdig. Hun er en ettertraktet bidragsyter i skrift og tale, nasjonalt så vel som internasjonalt. Men hun får altså ikke de jobbene hun søker. Ingen av dem jeg har forhørt meg hos vil bestride at hun har hatt stor betydning for norsk allmennmedisin, i kraft av sine teoretiske utlegninger og de praktiske konsekvensene som følger implisitt. Hun legger ikke skjul på at hun har ønsket, har søkt og er blitt vraket fra stillinger innen det allmennmedisinske akademi igjen og igjen. Da hun avviklet sin solopraksis som allmennlege i Oslo for litt over ett år siden, var det en begrunnet handling.

– Jeg ønsket å komme i en posisjon der jeg kunne være med på å legge premisser for faget. For å bruke en kjent metafor ville jeg ikke lenger bare «fiske lik opp av elven», men redde de levende fra å falle uti. Jeg mener at jeg har forutsetninger for å bidra til teoribygging og videreutvikling på et slikt nivå. Men hvis jeg skal oppsummere min faktiske situasjon her og nå, må jeg vel tilskrive den mine manglende strategiske evner.

– Eller at man altså er redd deg. Og det i hele landet!

Hun ler. Anna Luise Kirkengen er faktisk en lattermild dame, til tross for sitt umorsomme faglige tema.

– Jeg vet fra samtaler med andre som arbeider med overgrep og seksuell vold at mange har opplevd manglende anerkjennelse, er blitt avvist eller sett på som plagsomme. Det er et ubehag knyttet til temaet. Om min egen person kan jeg selvsagt ikke dømme. Jeg opplever meg som ydmyk i forhold til mitt faglige mandat og mer enn villig til å inngå i et akademisk fellesskap med det for øye. Men jeg er ikke villig til å forlate min kritiske posisjon til fordel for en pragmatisk enighet som jeg mener er i strid med selve akademiets idé og berettigelse.