Fra kvakksalver til munnlege?

Jarle Bragelien Om forfatteren
Artikkel

Foto Deutsches Medizinhistorisches Museum, Ingolstadt

En ukjent fransk kunstner laget denne skulpturen av en elfenbeinstann i 1780. Den venstre halvdelen viser marker og ormer som man den gang trodde var årsak til karies. I høyre halvdel likestilles tannpinens kval med den i helvetet.

I første halvdel av 1800-tallet fikk noen få utenlandske tannoperatører lov til å praktisere i Norge på grunnlag av kvakksalverreglene i medisinalloven. Blant legene var det stor motstand mot å etablere en egen tannlegeprofesjon. I 1827 uttalte et medlem av det medisinske fakultet: «Endnu er her i landet ingen autoriseret tandlæge, og gid han aldrig må komme.» «Samtlige autoriserte norske læger befatter sig med enhver gren av kirurgien, altså også tandoperasjoner. Således haves tandlæger over alt i riget,» mente en stadsfysikus i 1835. Tre leger som praktiserte som tannleger, hevdet at «tannlegeriet» var en medisinsk spesialitet. I 1852 kom det regler om eksamen for tannleger, men de to medisinske professorene som ble spurt om å sitte i eksamenskommisjonen, ville ikke ta på seg oppdraget. Reglene ble så endret i 1857, slik at kommisjonen skulle bestå av to leger og en tannlege – det fantes da en tannlege som hadde fått kongelig autorisasjon noen år tidligere.

I dag foregår utdanningen av tannleger ved tre norske universiteter, der studenter i medisin og odontologi har felles preklinisk undervisning. I Tromsø er odontologisk institutt en del av det medisinske fakultet. Går utviklingen i retning av egne munnleger? Vil munnen etter hvert bli oppfattet som en del av kroppen, slik at behandling av munnsykdommer kan dekkes av generelle trygdeordninger?

Anbefalte artikler