Østfold i verden
Riis er spesialist i lungesykdommer.
– Jeg har aldri angret på det valget. Lungepasientene har lavere sosioøkonomisk status enn gjennomsnittsbefolkningen. Fagets anseelse innad i det kollegiale hierarkiet følger gjerne samme målestokk. Det jeg liker med lungemedisin er at vi er opptatt av funksjon, å finne gode praktiske løsninger av stor betydning for dem det gjelder.
En stor del av pasientene han steller med har kronisk obstruktiv lungesykdom, en tilstand som ofte kompliseres av akutt respirasjonssvikt, gjerne utløst av infeksjoner. Det har vært vanlig å intubere disse pasientene når de ble for slitne og trengte assistert ventilasjon.
– Mens jeg jobbet på sykehuset i Sarpsborg i midten av 1990-årene opplevde jeg at to pasienter døde fordi vi ikke greide å få dem ekstubert. Jeg husker konkret at den opplevelsen satte meg i gang med å lete etter andre måter å gjøre dette på. Da fant jeg fagmiljøer i Frankrike, Italia og USA som hadde gjort gode erfaringer med å behandle akutt respirasjonssvikt med maske, altså ikke-invasivt. Her hjemme var dette ikke tatt i bruk. Jeg ble overbevist og satte i gang på min egen avdeling.
– Pionervirksomhet på grasrota med andre ord?
– Du kan vel si det sånn.
– Hva var det ved maskebehandling som gjorde deg så entusiastisk?
– Jeg har lenge interessert meg for akutt respirasjonssvikt. Det er en utfordrende klinisk situasjon for legen, og med mye lidelse for pasientene. De trenger avlastning og hjelp til å puste der og da, men man må også tenke på at behandlingen ikke skal bidra til å gjøre dem mindre funksjonsdyktige etterpå. Invasiv behandling, altså trakeostomi og intubering, som har vært den vanlige metoden, medfører ofte komplikasjoner. Ved å behandle akutt med maske, kan vi hjelpe et flertall av disse pasientene med en enklere metode som gir færre plager og lavere risiko. Dessuten kan vi starte behandlingen tidligere i forløpet, før pasienten er helt utslitt. Ressursmessig er det mye å vinne fordi maskebehandlingen kan gjennomføres på en vanlig sengepost, uten anestesipersonell. Da jeg startet med dette i Sarpsborg, hadde vi akkurat mistet anestesiavdelingen vår som resultat av strukturendringene i sykehussektoren i Østfold.
– Nød lærer naken kvinne å spinne, med andre ord?
– Et element av kreativ tilpasning var det nok også. Men den viktigste motivasjonen var den faglige gevinsten, at jeg så at det fungerte bedre for pasientene. De ble mindre stresset og kunne være mer hjemme. Objektivt gikk mortalitet og morbiditet ned. Det var litt artig da kollegene ved anestesiavdelingen på nabosykehuset etter en stund henvendte seg med spørsmål om hvor det hadde blitt av alle pasienter med akutt respirasjonssvikt! Etter 1997 har jeg jobbet ved lungeavdelingen i Fredrikstad, og det er der «Prosjekt maske» ble til.
– Hvordan har responsen fra kollegene vært? Begeistring? Skepsis?
– Begge deler selvsagt. Forutsigbart nok var de unge assistentlegene mest positive. Så møtte jeg selvfølgelig den typiske endringsvegringen, med frykt for merarbeid og nye oppgaver ett sted og tilsvarende frykt for tap av arbeidsoppgaver og faglig revir et annet. Heldigvis grep sykehusets forsknings- og utviklingsavdeling poenget og finansierte maskebehandling av akutt respirasjonssvikt som et eget prosjekt fra 2001. Det betydde enormt mye. Vi fikk fem nye sykepleiere i prosjektstillinger og opplæringsmidler. Dessuten gjorde prosjektet at vi ble synlige og interessante for omverdenen. Det var artig å bli invitert som ekspert for å snakke om dette på Rikshospitalet.
– Og forskningen?
– Vi skal gjøre opp tallmaterialet vårt nå, blant annet se på de prognostiske faktorene som kan fortelle oss hvem som har best nytte av behandlingen.