Sykdom?
Det har blitt lagt vekt på at en oppfatning av alkoholisme som en sykdom fikk avgjørende innflytelse på utformingen av behandlingen av drikkfeldige i 1930-årene, og at denne tilnærmingen «tok over» etter et mer moralsk og fordømmende avholdssyn på alkoholen og alkoholmisbruk (8) – (10). Slik jeg ser det, er en slik oppfatning lite dekkende.
Fokuset på alkoholmisbruk og understrekningen av alkoholmisbrukerens personlige ansvar var ikke i tråd med avholdsbevegelsens tradisjonelle oppfatninger og tilnærminger, og kan heller ikke sies å ha vært toneangivende i forhold til utformingen av alkoholpolitikken i de første tiårene av det 20. hundreåret. For avholdsbevegelsen hadde det viktigste alkoholpolitiske spørsmålet vært spørsmålet om å regulere tilgangen til alkohol. Oppfatningen av alkoholen som en sterktvirkende gift innebar at den enkelte alkoholmisbrukers personlige ansvar i realiteten var relativt begrenset. Hvert enkelt menneske hadde et ansvar for ikke å begynne å bruke alkohol, og viktigere, myndighetene hadde et ansvar for å skjerme befolkningen mot alkoholen, men når alkohol først ble brukt, tok den over kontrollen. Misbrukerne kunne bare i liten grad stilles til ansvar selv, ettersom de var under innflytelse av et sterktvirkende giftstoff. For avholdsbevegelsen var alkoholmisbruk i liten grad et moralsk spørsmål. Det var først og fremst snakk om en kjemisk forgiftning. Det var noe utenfor den enkelte, alkoholen, som var skyld i problemene.
Etterforbudstidens fokus på misbruk av alkohol, fremstillingen av misbruk som en sosial kategori og vektleggingen av misbrukerens individuelle ansvar var i tråd med det som hadde vært forbudsmotstandernes syn i de foregående tiårene. Det forbudsfiendtlige flertallet i alkoholkommisjonen av 1910 hadde stilt opp som et mål for alkoholpolitikken at befolkningen «ved hjelp av egen erfaring og selvtugt og ved hjelp av eget initiativ» skulle vinne frem til «at bli selvstændige individer med herredømme over egne handlinger» (11) – (13). For komitéflertallet var det ikke alkoholen som var problemet. Den ble ikke lagt vekt på og i alle fall ikke fremstilt som noen sterk gift. Alkoholspørsmålet var snarere et spørsmål om folks viljestyrke og moral. Frem til og med forbudet hadde disse synspunktene liten innflytelse i norsk alkoholpolitikk. De fikk imidlertid langt større betydning etter forbudet, først og fremst i og med lov om edruelighetsnemnder, men også i forbindelse med Reformkomiteens arbeid.
Mens ledelsen på Ørje i 1910- og 20-årene hadde sett på pasientene som friske mennesker, men som hadde blitt syke av alkoholen, produserte Reformkomiteen i noen grad et bilde av at langtkomne alkoholmisbrukere først og fremst var syke mennesker. Enten drakk de fordi de var syke, eller så ble de syke fordi de drakk. Komiteen tildelte psykiatrien en sentral plass innenfor alkoholistbehandlingen. Det ble opprettet en stilling som Statens spesiallege for alkoholistforsorgen. Torgeir Kasa (1894 – 1974), som hadde spesialisering innenfor psykiatri, var den første som ble tilsatt i denne stillingen (1931 – 49).
Slik sett laget Reformkomiteen koblinger mellom alkoholmisbruk og sinnssykdom. Men når spesiallegen skulle vurdere om en alkoholmisbruker skulle tilbys kurbehandling eller ikke, var det et sentralt spørsmål om alkoholismen eller sinnslidelsen var den primære tilstanden. Alkoholmisbrukere som «egentlig» var sinnslidende, skulle fortrinnsvis behandles innenfor sinnssykeomsorgen. Det var de «egentlige» alkoholistene som skulle behandles på alkoholistanstaltene. Samtidig som komiteen slik sett satte alkoholmisbruk og sinnssykdom i sammenheng, og dermed fremmet en oppfatning av at de to kategoriene hadde med hverandre å gjøre, var imidlertid komiteens målsetting å legge til rette for å skille de sinnssyke fra de drikkfeldige. I forhold til kurbehandlingen var det et mål å separere de to kategoriene fra hverandre. Det var et mål å hindre inntak av sinnssyke innenfor alkoholistbehandlingen. Når kurstedene ble forbeholdt de egentlig drikkfeldige, ville det kunne oppnås bedre resultater av «behandlingen» som ble gitt der – det var det som var komiteens hovedanliggende. Det var Reformkomiteen som la premissene for omformingen at Ørje kursted til en arbeidsanstalt.
I sammenheng med lov om edruelighetsnemnder ble det fremlagt at alkoholmisbruk kunne ses som en sykdom. Flere historiefremstillinger har lagt vekt på at nettopp denne loven la til rette for en mer «medisinsk og sosial alkoholistomsorg» (14). Etter mitt syn er det den måteholdsmoralske innretningen som synes å være den mest fremtredende siden av loven. Misbruk ble fremstilt som sosialt avvikende alkoholbruk. Behandling, etter loven, fra den første kontakt mellom en alkoholmisbruker og det offentlige behandlingsapparatet til et eventuelt opphold på et kursted, dreide seg først og fremst om å bygge opp et sosialt og moralsk press for å få den enkelte alkoholmisbruker til å skjerpe seg (15). En studie av tvangsbehandling fra Sverige i perioden 1850 – 1970, utført av historikeren Jenny Björkman, kan sies å understreke denne forståelsen. Björkman viser hvordan sosiale, ikke-medisinske indikasjoner som «farlighet, fattigdom og misskötsamhet» preget utviklingen innenfor alkoholistbehandlingen, også i perioden etter at det man kunne kalle en medisinsk forståelse av behandlingsproblemene, ifølge etablert historieskrivning på området, hadde slått gjennom (16, 17).
Ved vedtakelsen av den paragrafen i lov om edruelighetsnemnder som regulerte tvangsinternering av alkoholister, ble en oppfatning av at den langtkomne drikkfeldige var syk, brukt som argument for at en beslutning om tvangsinternering skulle kunne tas administrativt, og ikke nødvendigvis av en rettslig instans, slik loven av 1932 hadde forutsatt. På den ene side tilsa hensynet til den enkelte pasients integritet og rettsvern at en beslutning om tvangsinternering burde tas av en rettslig instans – et kuropphold dreide seg om langvarig frihetsberøvelse. På den annen side kunne ikke minst hensynet til den drikkfeldiges omgivelser og fellesskapets behov tilsi at en interneringsbeslutning ikke måtte være en for tungvint eller tidkrevende prosess. Det ble argumentert for at en faglig/administrativ beslutningsprosedyre i edruelighetsnemndene ville sikre en raskere og enklere behandling enn om en beslutning om tvangsinternering måtte behandles i retten.
At langtkomne alkoholister var syke mennesker, var det sentrale argumentet da Stortinget i 1939 vedtok at tvangsinternering skulle skje «administrativt». Det var spørsmål om «den mest føremålstenlege handsaming av sjuke folk», understreket Arbeiderpartiets Lars Moen (1885 – 1964) i Odelstinget i mai 1939 (18). Noen rettslig kjennelse var ikke nødvendig og ikke ønskelig. Den administrative behandlingen ble fremstilt som enklere og raskere. Samtidig fremgikk det at en stor del av målet med en interneringsbeslutning ikke egentlig var den angjeldende pasienten. Den sentrale hensikten med å forenkle adgangen til tvangsinternering var at det, for andre drikkfeldige, som befant seg i faresonen, skulle fremstå som lettere å bli innlagt. Det skulle ha en avskrekkende virkning på dem og slik sett være med på å få alkoholmisbrukere til å ta seg sammen og dermed unngå slik internering. Sykdomsdefinisjonen var tilordnet en moralsk forståelse. Trusselen om å bli definert som syk, og dermed som en som kunne innlegges, skulle få alkoholmisbrukeren til å skjerpe seg slik at han ikke ble innlagt. Det var slik sett ikke en oppfatning av at alkoholmisbruk var en sykdom, som lå bak utformingen av en av lovens mest sentrale paragrafer. Loven åpnet snarere for at alkoholmisbruk, eller mer presist, alkoholmisbrukere, kunne defineres som syke, for gjennom det å bli umyndiggjort slik at det ble lettere for edruelighetsnemndene å iverksette tvungen kurbehandling, noe som skulle få andre alkoholmisbrukere til å ta seg sammen slik at institusjonsbehandling ikke ble nødvendig.