Kroppen som tempel

Anne Gitte Hertzberg Om forfatteren
Artikkel

Foto SCANPIX/Berit Roald

Dekor på hud har vært anvendt i de fleste urbefolkningsmiljøer og trosretninger. Tatoveringer skiller seg fra andre typer religiøse symboler ved at de er innskrevet på hud og dermed blir en permanent del av kroppen (1). «Evige markeringer» kan gi signaler om tro og tilhørighet og kan brukes for å oppnå beskyttelse og helbredelse.

I kristendommens første fase tatoverte de kristne inn spesielle symboler på armene eller hendene som gjorde det mulig for andre kristne å gjenkjenne dem (2). År 787 forbød paven tatoveringer, og i Europa tok man ikke skikken i bruk igjen før etter middelalderen, selv om det var vanlig at korsfarerne tatoverte seg med kors.

I dag er interessen for kroppsdekor stor, og nyreligiøse er sterkt representert blant dem som tatoverer seg. Nye bevegelser har ofte interesse for selvutvikling, er eksperimentelle og praktisk orienterte (3). Kroppen er et tempel det er naturlig å pynte på. Religion er ikke bare noe man tenker med hodet, det er også noe man føler og gjør med kroppen (4). Selvpåført smerte er et sentralt aspekt ved mange religioner. Og selv om det finnes et bibelsk forbud mot å skjære seg i kjødet eller å merke kroppen, vrimler det av blodige ritualer og selvpinende helteskikkelser i kristendommens historie. Man skulle tukte kroppen for å skolere ånden.

I dette nummer av Tidsskriftet handler to av bidragene om forskjellige aspekter ved tatovering.

Anbefalte artikler