Fastlegeordningens kjerne

Elisabeth Swensen Om forfatteren
Artikkel

Foto Regin Hjertholm/Samfoto

Pappa og vesle Anne har ventet en stund på venterommet. Anne har sovnet. De ble satt opp til en øyeblikkelig hjelp-time hos legen, men den gamle damen som ble ropt inn før dem, bruker lengre tid enn beregnet. Det gjør egentlig ikke så mye. På et legekontor går ikke alt etter skjema. Margit som er legesekretær og har kjent Anne fra hun var bitte liten baby, har vært ute på venterommet og spurt om det går greit. Anne er ikke veldig syk, men nok til at pappa er blitt nervøs etter en natt med feber og oppkast. Mamma er på kurs hele uken. På hotell. I telefonen sa hun at det sikkert ikke var farlig. Det kan hun si, tenker pappa. Han innrømmer at han kanskje er en litt bekymret type, men det har tross alt stått i avisen at årets influensa kan ta livet av barn. Det er vel bedre å oppsøke legen en gang for mye enn en for lite? Han vet omtrent hva legen kommer til å si (det samme som mamma!). Men det er viktig for pappa å være trygg. Egentlig har han det greit der han sitter med gullet sitt på fanget innhyllet i et medbrakt pledd midt på en onsdag formiddag. Borte fra jobb, det er ikke ofte. Pappa er en samvittighetsfull fyr. Legen kjenner pappa litt (men Anne og mamma bedre), og hun kommer til å smile på en hyggelig måte når hun hører at mamma er bortreist og at pappa har ligget våken mesteparten av natten. Pappa stoler på legen. Hun er flink, sier mamma. Selv føler han at det går an å snakke med henne, at hun hører etter og tar ting alvorlig. Han kommer til å tro på henne hvis hun sier at det ikke er farlig. Det henger et oppslag om fastlegeordningen på veggen på venterommet. Pappa har i grunnen ikke tenkt på at han har en fastlege før i dag. Egen fastlege. Stilig.

I Tidsskriftet nr. 3 – 6 finnes flere artikler om fastlegeordningen.

Anbefalte artikler