Lars Johan Ericson
Lars Johan Ericson er født i 1965 og kommer fra Farsta i Sverige. Han studerte molekylærbiologi ved Universitetet i Umeå med hovedvekt på molekylær utviklingsbiologi. I 1995 tok han sin doktorgrad samme sted med avhandlingen Analysis of embryonic induction and patterning of the ventral central nervous system and thepituitary gland. Dette ledet til et treårig opphold som postdok i Thomas Jessells gruppe ved Center for Neurobiology and Behaviour, Columbia University, New York, et av de aller fremste forskningsinstituttene i verden innen moderne nevrobiologi. Siden 1999 har Johan Ericson arbeidet ved Institutt for celle- og molekylærbiologi ved Karolinska Institutet i Stockholm hvor han nå har sin egen forskningsgruppe.
Johan Ericson kan vise til en meget aktiv forskningsinnsats innen molekylær utviklingsbiologi, som er et særdeles krevende og konkurranseintensivt felt i biomedisinen. Han har forstått betydningen av å knytte nære kontakter til internasjonale elitegrupper innen sitt fagfelt og av å videreutvikle slikt samarbeid, nå som gruppeleder ved Karolinska Institutet. Av hans vel 20 forskningsartikler er de aller fleste publisert i de ti mest innflytelsesrike fagtidsskriftene i biomedisin i verden som Science, Nature, Neuron, Genes & Development og Cell.
Molekylær utviklingsbiologi er det fagfeltet hvor man prøver å forstå mekanismer som gjør seg gjeldende når en organisme utvikler seg fra zygotetrinnet og gjennom fosterperioden. I realiteten er de fleste av disse grunnleggende mekanismene i funksjon så lenge organismen lever. Hos mennesket øker celletallet fra den befruktede eggcellen til et maksimalt celletall i størrelsesorden 100 000 milliarder ved fullt utvokset tilstand. De aller fleste av disse cellene er genetisk identiske med zygoten. Likevel blir de i stor grad fenotypisk ulike som følge av det indre og ytre miljøs regulering av hvilke gener som skal uttrykkes, dvs. resultere i danning av forskjellige former for RNA-molekyler og en spesifikk proteinpopulasjon, så vel kvalitativt som kvantitativt – med andre ord, det vi forstår ved celledifferensiering. I tillegg må cellene på rett tidspunkt under embryogenesen migrere til rett lokalisasjon for å muliggjøre kroppsutformingen samt danne cellesamarbeidsgrupper som resulterer i organutforminger og organsystemer – hvorav nervesystemet er det mest kompliserte.
Hos mennesket kan man se de første tegn til danning av nervesystemet i tredje fosteruke med etableringen av nevralrøret og tilleggsstrukturer hvorfra nevronene og gliacellene utvikles (10 – 100 milliarder hos et voksent menneske), samt det uhyre kompliserte nettverk av nervecelleutløpere og deres synapser. Hvordan foregår celledifferensieringen innen nevralrøret så vel langs den rostrokaudale akse som i dorsoventral orientering og med uhyre strenge krav til presisjon? Det er denne type spørsmål Johan Ericson har interessert seg for i sin forskning, med særlig vekt på regional mønsterdanning og celleforskjelliggjøring i sentralnervesystemets ventrale del med etablering av ulike motoriske nevroner og internevroner.
Johan Ericson og medarbeidere har naturlig nok tatt utgangspunkt i de generelle prinsippene for funksjonell genomikk. Forenklet fremstilt kan disse prinsippene sies å være basert på differensiert genekspresjon som følge av etablering av heterogene, intracellulære miljøforhold mellom to celler etter asymmetriske mitoser; alternativt ved at visse celler i en lokal cellegruppe produserer og eksporterer til nærområdet signalmolekyler, særlig proteinligander, som kan påvirke de cellene i gruppen som har kognate membranreseptorer for det aktuelle signalmolekyl. Slike målceller vil kunne transdusere informasjonen fra ytre cellemembran til et selektivt sett av transkripsjonsfaktorer spesifikke for gengrupper med egnede bindingsseter i sine styringsområder. Derved vil ekspresjon fra slike målgener enten skrus på eller stenges. Målgener kan være gener som koder for andre transkripsjonsfaktorer eller gener som koder for nye proteinligander. Proteinliganden Sonic hedgehog (Shh) som er meget viktig i mange sammenhenger, ikke minst ved celledifferensieringsprosessene i den ventrale del av sentralnervesystemet, noe som er et hovedemne i Johan Ericsons forskning.
Han har ytt meget verdifulle bidrag til å kartlegge hvilke målgener som aktiveres i celler som responderer på Shh-påvirkning. Sammen med andre forskergrupper har Ericson og medarbeidere vist at i denne del av nervesystemet er noen av målgenene utvalgte gener innenfor en stor gruppe som kalles homøoboks-gener. Disse genene inneholder bl.a. en nukleotidsekvens som koder for en bestemt aminosyrestrekning i de resulterende proteiner. Slike aminosyresekvenser kalles homøodomener og muliggjør binding av disse proteinene til styringsområder i gener som har kognate nukleotidsekvenser for homøodomenet. Mange homøoboksgener inneholder også informasjon for flere DNA-bindende domener. Alle homøoboksgener koder følgelig for transkripsjonsfaktorer. Johan Ericsons forskning har i høy grad bidratt til å klarlegge viktige deler av disse mekanismer.
Johan Ericsons forskning omfatter også studier av morfogenetiske gradienter, et sentralt begrep i molekylær utviklingsbiologi. Naive målceller kan respondere ulikt på forskjellige konsentrasjoner av samme type proteinligand (morfogen). Morfogenkonsentrasjon vil ofte avta med avstanden til cellen som produserer morfogenet. Dette er også tilfellet i den ventrale del av nevralrøret, noe det finnes forskjellige forklaringsmodeller for.
Den type forskning som Johan Ericson deltar i, er også viktig i utviklingen av regimer for retningsdirigert in vitro-differensiering av nevrale stamceller til funksjonstilpassede behandlingsceller for celletransplantasjoner til centralnervesystemet.
Vi gratulerer Johan Ericson med en velfortjent pris og ønsker ham til lykke med videre forskning på samme høye nivå.