Sinnssyk?
Hendelse etter hendelse ble gjennomgått, og de to legene hadde sterkt avvikende versjoner å fortelle. Alf Nordhus gikk løs på politiets bevisførsel. Det ble avdekket en hel rekke mangelfulle forhold ved de fremlagte bevisene og mangler ved selve etterforskningen. Dommen falt den 14. desember, og juryen svarte nei på alle tiltalepunkter om giftmordforsøk, men ja på spørsmålet om hun var skyldig i telefonterror, plagsom opptreden og forfølgelse i bil. Aasta Midtbø forlot rettssalen med favnen full av blomster, men allikevel fortvilet over at hun var dømt skyldig på dette siste punktet.
Dagen etter var rettssalen lukket. De psykiatrisk sakkyndige fortalte retten om sine vurderinger, og de fastholdt at det var en mindre del av hennes sjelsliv som var abnormt, og det gjaldt hennes forhold til Christian Voss. De sakkyndige mente det var fare for at hun kunne begå straffbare handlinger igjen, til og med farligere enn dem lagretten hadde kjent henne skyldig i. Lagrettens ti medlemmer fikk nye spørsmål de skulle drøfte og besvare: Var Aasta Midtbø sinnssyk? Var det fare for gjentakelse av straffbare handlinger? Hvis retten svarte ja på begge spørsmålene, kunne man avsi sikringsdom. Hvis retten svarte nei, ville det bety at hun var straffeansvarlig for sin opptreden overfor dr. Voss. Da ville hun i verste fall bli idømt en kortvarig fengselsstraff og i beste fall bare en bot. Å bli erklært sinnssyk ville derfor være mye verre for henne. Da kunne hun idømmes sikringsmidler som ville bety en langt varigere inngripen i livet. Lagretten brukte ikke mer enn 50 minutter på sin avgjørelse, og dens svar ble nei.
Lagrettens svar ble oppfattet som en protest mot de sakkyndige. De tre dommerne forkastet imidlertid lagrettens avgjørelse i sikringsspørsmålet. Dommerne støttet seg til erklæringen fra de sakkyndige: Aasta Midtbø var åpenbart sinnssyk. Saken vedrørende dette ble henvist til ny lagmannsrett med nye dommere. Forvirringen i rettssalen og utenfor var stor. Skulle hun fengsles på nytt? Politimesteren tok straks initiativ til å ville tvangsinnlegge dr. Midtbø. Folk forstod hva som var i ferd med å skje. De var opprørt og planla å stanse bilen med doktoren hvis det ble snakk om å sette seg i bevegelse mot Oslo. Men ganske overraskende kom det til en avtale mellom politiet og Aasta Midtbø, med tilslutning fra hennes søster og høyesterettsadvokat Alf Nordhus; Aasta Midtbø skulle forlate Hamar i løpet av ettermiddagen og ikke vende tilbake igjen. Noen tidsbegrensning inneholdt ikke avtalen. Underforstått tenkte man nok at avtalen opphørte å gjelde på det tidspunkt endelig dom i sikringsspørsmålet ville foreligge. Under trussel om å bli tvangsinnlagt ble Aasta Midtbø presset til å signere en avtale som betydde forvisning fra byen med avreisefrist på tre timer.
Saken ble til slutt ført for Høyesterett, som fastslo at Aasta Midtbø ikke var å betrakte som sinnslidende, etter at juryen hadde svart nei på statsadvokatens spørsmål om dette. Lagmannsrettens tre juridiske dommere var forpliktet til å bøye seg for legmennenes svar på dette punktet. Etter dette stilnet saken. Det ble aldri funnet noen løsning på spørsmålet om hvem som stod bak forgiftningene.
Christian Voss døde i 1996, 91 år gammel. Aasta Midtbø døde i 2000, 90 år gammel. Den franske psykiater G. de Clerambault beskrev i 1919 syndromet som lenge bar hans navn, men som i dag kalles mental automatisme (2). På engelsk brukes begrepene stalker om de personer som har en slik atferd og stalking som betegnelse på atferden. Stalking er en viljebestemt handling, ondartet med gjentatt forfølgelse og trakassering av en annen person, og som truer dennes sikkerhet (3). Typisk oppførsel kan være at man plasserer seg ved offerets bosted eller at man forsøker å oppnå kontakt via telefon, brev, e-post eller pakker. Handlingene kan kulminere i vold mot offeret og i verste fall drap. Noen mener at man kan inndele stalkere i flere grupper etter visse karakteristika. Den erotomane er vanligvis en kvinne som er overbevist om at en mann fra det høyere sosiale lag er forelsket i henne. Led Aasta Midtbø av de Clerambaults syndrom?