Diskusjon
Vi har påvist calicivirus i feces med polymerasekjedereaksjon. Ved hjelp av denne metoden kan man påvise genogruppe I og II av Norwalk-liknende virus (9). Majoriteten av calicivirus i Norge, som i mange andre land, har vist seg å tilhøre genogruppe II (3, 11). Ved spesielt ønske om raskt svar kan fecesprøvene undersøkes med elektronmikroskopi. Ulempen er at det kreves stor erfaring for å påvise viruset ved elektronmikroskopi, og sensitiviteten er betydelig lavere enn ved polymerasekjedereaksjon.
Calicivirus er meget smittsomt, og utbrudd kan ofte bli en stor ressursmessig belastning for mange avdelinger. Av totalt 117 fecesprøver undersøkt denne vintersesongen med calicivirus-PCR, ble det påvist virus i kun 25 prøver (21 %). Spesielt lav påvisningsfrekvens ble observert i prøver fra større sykehus. Dette kan skyldes flere faktorer, men sen prøvetaking har vist seg å være av stor betydning. Det lykkes vanligvis ikke å påvise calicivirus med polymerasekjedereaksjon hvis fecesprøven er tatt mer enn tre dager etter sykdomsdebut. Vinteren 2002 var det utbrudd av akutt gastroenteritt ved flere avdelinger ved Haukeland Sykehus. Ved en avdeling ble det gitt nøye informasjon om metode for prøvetaking (S. Harthug, personlig meddelelse). Calicivirus ble påvist i ni av 15 fecesprøver fra denne avdelingen, og tidlig prøvetaking var sannsynligvis årsaken til økt påvisningsfrekvens (60 %).
Ved sykdom hos personell skal de holdes borte fra arbeid helst i to døgn etter opphør av diaré. Internasjonale studier har vist at enkelte kan skille ut virus i opptil ti døgn etter at de er blitt symptomfrie (3, 9). God personlig hygiene, spesielt håndhygiene, er meget viktig i arbeidet med å begrense videre smittespredning.
Viral gastroenteritt er trolig underdiagnostisert i Norge, og Folkehelseinstituttet ønsker derfor å bedre overvåkingen. Overvåking av viral gastroenteritt utenfor institusjon er vanskelig, da få personer oppsøker lege ved kortvarig diarésykdom. Overvåking ved sykehus og sykehjem er spesielt viktig fordi det gir mulighet til å kartlegge ressursmessig belastning for avdelingene, det gir anledning til smitteoppsporing og innføring av tiltak mot videre spredning. I tillegg vil overvåking av calicivirusenteritt gi en indikasjon på hvilke typer og varianter av viruset som sirkulerer i befolkningen.
I løpet av perioden oktober 2001 til april 2002 fikk vi prøver fra 16 utbrudd av akutt gastroenteritt, hovedsakelig ved sykehus og sykehjem, og calicivirus ble påvist i ni av utbruddene. Ett av de positive utbruddene forekom ved en oljeinstallasjon i Nordsjøen. De fleste av utbruddene ble observert langs kysten fra Bergen til Oslo. I likhet med de foregående årene forekom de fleste utbruddene blant eldre i institusjon og smitten gikk sannsynligvis fra person til person. Hvor primærkilden kom fra, er ikke kjent. I motsetning til forholdene i andre land (3) har vi ved vårt laboratorium ikke observert noen stor økning i antall utbrudd av akutt gastroenteritt de siste årene her i landet (upubliserte data). Dette kan skyldes flere forhold. Det foregår ikke systematisk overvåking av viral gastroenteritt i Norge, og vi utfører kun calicivirusundersøkelse etter anmodning. Vi har derfor liten kunnskap om omfanget av slike virusinfeksjoner i befolkningen . Ingen av utbruddene i observasjonsperioden var forårsaket av vannbåren smitte. Utbruddet på oljeinstallasjonen var trolig matbåren. I motsetning til ved mat- og vannbårne utbrudd er det vanskelig å få oversikt over utbrudd av akutt viral gastroenteritt i sykehus og sykehjem. I vårt land er sykehusinfeksjoner meldepliktige, men calicivirus er ikke blant agensene som meldes via dette systemet. Calicivirus er heller ikke meldepliktig til MSIS. I tillegg inneholder remissene ofte lite informasjon når det gjelder det kliniske bildet og situasjonen i den aktuelle avdelingen. Vi får også ofte for få fecesprøver til undersøkelse. Ved utbrudd av viral gastroenteritt bør man minst undersøke fe
cesprøver fra 4 – 5 pasienter tatt så fort som mulig etter sykdomsdebut.