Hva vi opplevde
For en som til vanlig sitter på et kontor i Bergen, er det å komme til Tanzania et kultursjokk. Varmen, solen, alle menneskene, fargene, all aktiviteten, alle lydene, alle luktene – alt som er annerledes gjorde oss litt svimle. Da vi i tillegg kom inn i Mererani, en kjempeby bestående av kassehus, grå, støvete kasser, med gater fulle av søppel, ingen blomster eller pynt, bare støv og støv, ble inntrykkene av det fremmede og det fattigslige enda sterkere enn vanlig. Fra byen kjørte vi på ubeskrivelige veier fulle av hull ut til gruvene. Gruveeierne hadde gjerdet inn gruveinngangene, og utenfor stod horder av mennesker og håpet på jobb. Det viste seg at den avtalen Hatua Maalim hadde gjort om målinger i en gruve, ikke lot seg gjennomføre. Men vi gav oss ikke. Etter en dag med mange bomturer, fikk vi belønningen: Vi fikk lov til å arbeide i et bestemt gruveområde, og vi holdt oss der resten av tiden.
Gruveområdet vi besøkte, hadde et areal på ca. 25 ¥ 20 m² og var inngjerdet med planker og bølgeblikkplater. Gjerdet var ca. 3 m høyt. Ved nedgangen, under et skur, stod en kompressor som pumpet luft ned i gruven. De rikeste gruvearbeiderne hadde scootere, og disse fikk også stå her inne. Vi fikk lov til å plassere oss på et slags galleri i dette området. Her leverte vi ut måleutstyret vårt og snakket med gruvearbeiderne.
Ca. 50 mann arbeidet daglig i gruven. Vi gikk ikke selv ned i den, vi syntes ikke det var forsvarlig. Gruvegangen gikk ca. 500 m rett ned. Vi kunne kikke ned, og der ved kanten kunne vi kjenne en kraftig varme som strømmet opp fra dypet. Vi så ingen belysning utenom en lampe helt øverst. Kompressorslangene lå ned i åpningen. Vi så en stige som man kunne gå i de første meterne. Gruvearbeiderne fortalte at stigen ikke var lang, og at det lenger nede var trinn hugd ut i veggene. Veggene var for en stor del av sandliknende materiale og i liten grad avstivet. Først dypt nede møtte man fjell. Lenger ned i gruvene forgrenet gruvegangene seg i et nettverk der de sprengte seg vei videre for å se om fjellet inneholdt tanzanitt. De hadde ingen oversikt over hvor andre gruveganger i området gikk. Av og til ble det sprengt i en gruvegang uten at gruvearbeidere i ganger like ved fikk vite det på forhånd. Lakonisk ble det sagt: «. . . and sometimes someone dies». Vi fikk også høre om store gruveulykker for noen år siden. Da regnet plutselig kom i strie strømmer, helt uventet, raste gangene sammen. Hvor mange som var døde i slike ulykker, vet vi ikke sikkert. I forbindelse med ulykkene var det blitt påpekt at det burde være et system der man registrerte hvem som var nede i gangene. Vi så ikke noe slikt system da vi var der, og mangelen på organisering og system var slående.
Utenfor gruveområdet var det en stor hop som ventet på å få arbeid i gruvene eller med å sortere stein som var båret opp. Menneskene presset seg frem hver gang en åpning inn til gruveområdet ble åpnet. En vakt i døren holdt mengden brutalt tilbake med piske- og stokkeslag. De heldige fikk komme inn og arbeide.
Gruvearbeiderne virket arbeidsomme og energiske. Bare menn fikk komme ned i gruvegangene, fikk vi høre. Det fantes et par kvinner i gruveområdet, disse laget mat eller sorterte stein. Gruvearbeiderne var kledd i jeans og T-skjorte, og hadde som regel joggesko på beina. Klærne var mørke, og ble brukt uvasket, for det var umulig å få dem rene. Ingen brukte verneutstyr. Arbeiderne hadde med seg en lykt ned i gangene, enten i lommen eller knyttet fast på hodet med et skjerf. Når det nærmet seg tid for å gå ned i gruvene, var det en viss knuffing for å komme seg først ned i gruvegangen. Dette ble bokstavelig talt slått hardt ned på av vaktene, som lot det hagle med piskeslag og stokkeslag. Gruvearbeiderne tok med seg tomme sekker ned og kom på slutten av dagen opp igjen med sekkene fulle av stein. De virket totalt utslitt når de kom opp, og svetten rant. De var svarte som kull fra topp til tå, med rødkantede, irriterte øyne inni alt det svarte.
Første og annen dag vi var i gruveområdet, boret gruvearbeiderne med pneumatisk verktøy i ca. to timer før de sprengte seg vei videre med dynamitt. Resten av dagen grov de ut stein som var løsnet, fylte den i sekker og bar dem opp i lyset. Den tredje dagen grov de bare ut stein og fylte opp sekker.
Det var ingen problemer med å gjennomføre støvmålingene. Gruvearbeiderne stilte opp, bar utstyret, kom tilbake med det i god stand og forklarte hva de hadde gjort den dagen, som avtalt. De kunne lite engelsk, og vi kunne lite swahili. Kommunikasjonen måtte derfor foregå via våre tanzanianske kolleger. Disse stilte meget velvillig opp som tolker. Vi møtte opp i gruveområdet ved daggry hver morgen i tre dager, for å henge måleutstyr på sju gruvearbeidere som var blitt valgt ut av gruveformannen. Vi ventet ofte flere timer mens arbeiderne ventet på å gå ned i gruven, slik at det var rikelig tid til å observere. Vi kom tilbake på ettermiddagen og hentet utstyret, og da kunne vi vente mange timer før alle var oppe fra gruvene.
Om dagen, når gruvearbeiderne var nede i gruvene, oppholdt vi oss nede i gruvebyen. Hit kom ansatte fra gruven vi utførte støvmålinger i og fra en gruve som hotelleieren eide for å få undersøkt lungene sine med spirometri. Vi fikk ikke fullstendig oversikt over de ansatte i disse gruvene, men vi antar at de fleste som ikke var på jobb, møtte frem hos oss. Totalt møtte 63 personer. Vi fikk høre at det var ca. 50 som arbeidet i hver av gruvene. Det fantes ikke lister over ansatte, da ansettelser egentlig ikke eksisterte. Et visst antall personer fikk lov til å arbeide i gruvene hver dag, og dersom de fikk lyst til å jobbe et annet sted, så gjorde de det. I så fall ble andre, nye personer tatt inn, slik at arbeidsstokken var relativt bevegelig. Det tilfeldige preget gjorde det helt umulig å få oversikt og regne ut fremmøteprosent.
De spirometriske undersøkelsene ble utført på en gårdsplass, i skyggen under et verandatak. Her ble også korte intervjuer av gruvearbeiderne gjennomført. På grunn av språkproblemene tok våre tanzanianske kolleger seg av det meste. Velvilligheten blant de fremmøtte var stor, og det var lett å gjennomføre undersøkelsene. Tegn til lungesykdom ble funnet hos ni av de fremmøtte – og vi fikk inntrykk av at vi tross alt interesserte oss for et aktuelt problem.