New York 11. september 2001

Anne Waage Om forfatteren
Artikkel

Faksimiler fra Dagbladet og VG 12. og 13. september 2001

Det var en sjelden vakker sensommermorgen hvor lav septembersol kastet myke, gavmilde stråler over Manhattan Skyline.

Morgenmøtet sluttet tidlig. Tibake på mitt kontor i 20. etasje på Mount Sinai Hospital, 98th Street Upper Manhattan fristet været og utsikten til andre aktiviteter enn protokollskriving for en kirurg med tre måneders fartstid som Research Fellow – pasjonert forelsket i og betatt av byen over alle byer. Fra mitt vindu blunket Chrysler Building til meg fra sine flørtende speilflater, og Empire State tronet majestetisk med sitt mektige tårnspyd som veiviser mot det ennå knallblå luftrommet. I sør skimtet jeg parallellkonturene av to stolte, rake tvillingbygninger.

Røyken som med ett brøt horisonten fra området Downtown gav uvirkelige assosiasjoner – som en kunstners raseriutbrudd av aggressive, gråsvarte malerstrøk mot et knallblått lerret – som mørke, truende tordenskyer uten kjent opphav. Ryktet begynte å surre på avdelingen: Et småfly ute av kurs? En radio ble satt på. Klokken var 0850 og første operasjon var påbegynt ved Minimal Invasive Surgical Center. Ti minutter senere var det full katastrofeberedskap og innstilling av all elektiv kirurgi – 35 operasjonssaler ble satt i beredskap for terrorens grusomme konsekvenser.

Tatt fra mitt kontor i 20. etasje, Mount Sinai Hospital. På bildet til høyre er tårnet borte. Alle bildene er tatt av forfatteren

Downtown New York om ettermiddagen 11. september

Medisinsk personell samlet seg nær kommandosentralen hvor konturene av en ufattelig terrorhandling ble trukket med CNNs presise, journalistiske linjer. Storskjermen avslørte den grufulle virkeligheten mens listen på frivillige kolleger og sykepleiere stadig fylte flere sider. I gatene utenfor samlet folk seg rundt biler hvor emosjonelt ladede radiostemmer beskrev det umulige – ”It is falling, it is falling” – om og om igjen. ”No, no, no.”

Det var ingen pasienter Uptown de første timene og en kirurgs naive ønske om å bidra med traumekirurgisk kompetanse førte meg Downtown – per sykkel i en bilfri 5th Avenue til Manhattan Bridge hvor svart røyk veltet frem fra en ikke lenger smilende Skyline utgjorde en dramatisk dødens kuliss. Videre kom jeg til avsperrede områder hvor håndskrevne plakater med ”Blood donations” og ”volunteers needed” samlet hundrevis av frivillige i en felles sjokkpreget uvirkelighet. Men kirurgisk arbeidsledighet og tomme, improviserte utendørs traumemottak samt ubrukte operasjonssaler ved verdens ledende traumesentre talte sitt tydelige språk. Dette var katastrofen hvor den rettsmedisinske kompetanse var mer etterspurt enn den kirurgiske.

En profesjonell frustrasjon over status kun som vitne i rastløs arbeidsledig beredskap gled snart over til sjokk og vantro. Og til refleksjoner fremkalt av nærheten til tragedien og sanseinntrykk som observatør til en meningsløs katastrofe med ukjent utgang.

Bildet er tatt fra Manhattan Bridge om ettermiddagen 11. september

Rulleskøytende turister er nå tilbake i Central Park og medienes oppmerksomhet er i dag rettet mot verdensøkonomien. Ruinene skjuler fortsatt tusener av ofre hvor DNA-test gir eneste identifisering – en fotografisk dokumentasjon fra ”ground zero’s” brutale virkelighet vi så langt er blitt spart for. Å være så nær katastrofen, å kjenne lukten av brent gummi, olje, støv ligge som et dødens teppe over hele Manhattan gjør at virkeligheten kryper ubehagelig nær. En virkelighet med en snikende angst for konsekvensen – et neste attentat, politiske følger?

Som nabo til slagmarkens ansikt med sprikende bygninger, smadrede biler og sørgende mennesker er det umulig å glemme. Parkene fylles med levende lys, blomster og stille bønn. ”Missing”-plakater tapetserer vegger og stolper med bilder av festglade, smilende ansikter: ”Last seen on 104th floor”, Mennesker i stille gråt klamrer seg urealistisk til håpet uttrykt i tekstlinjer skrevet på bryllupsbilder: ”Waiting for you” i gjenskinnet fra lys, flagg og roser i Union Square.

Hverdagen er forsøkt hentet tilbake til Mount Sinai Hospital. Et skjerpet vakthold med kontroll av vesker og ID vedlikeholder frykten for neste trekk for oss som ikke er vant til terror annet enn i fjerne krigsreportasjer. Livets tilfeldigheter og sårbarhet er blitt så altfor åpenbar. Deadlines for abstract er ikke lenger like viktig.

Morgenen var vakker – den innbød til aktiviteter som kunne ført tragedien enda nærmere.

Anbefalte artikler