Annonse
Annonse

Studentoppgave under ”doping-VM” i Lahti

Camilla Sigfrid Jørgensen, Line Ytterland Tveter, Mari Kopreitan Nordseth Om forfatterne
https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2001--fig200113022.jpg

På medisinstudiet i Trondheim er en termin femte år satt av til hovedoppgave. Tre av oss ville se nærmere på toppidrettsutøveres holdninger til doping og antidopingarbeid, og laget et spørreskjema myntet direkte på utøverne. Vi stilte spørsmål som: Hvor stort er omfanget av bruk av ulovlige stoffer? Er det mulig å vinne VM uten å dope seg? Hvor kan utøverne få tak i ulovlige stoffer?

Oppgaven førte oss til ski-VM i Lahti og tidenes kanskje største dopingskandale. Vi fikk sett VM fra innsiden og fikk et innblikk i utøvernes liv. Det ble en annerledes hovedoppgave.

Innsamlingsarbeidet var vellykket – foreløpige resultater viser blant annet at utøverne selv mener det er problematisk mye doping i deres idrettsgren.

Høsten 1999 utarbeidet vi et tredelt spørreskjema. En del tok for seg sikkerheten rundt testene, en annen antidopingarbeidet, mens den siste omhandlet etikken rundt dopingspørsmålet. I utgangspunktet ville vi se på, og sammenlikne, utøvernes holdninger til doping innen friidrett, håndball og skisport. Vi hadde et håp om å få ”delta” under sommer-OL i Sydney, men ettersom vi ikke fikk akkreditering, måtte vi begrense oppgaven til skiidrett og håndball.

Første del av arbeidet med datainnsamlingen gjorde vi unna i desember 1999 i forbindelse med VM i håndball for damer på Lillehammer.

Forskning på området er blitt gjort tidligere, men ikke på toppidrettsnivå. En mulig årsak er kanskje at det er vanskelig å få tilgang til mesterskap og dermed direkte kontakt med utøverne. For å få samlet inn et tilstrekkelig stort datamateriale fant vi det nødvendig å oppsøke utøverne ved gjentatte anledninger.

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2001--fig200113023.jpg

Fra venstre Mari Nordseth, Line Tveter, Camilla Jørgensen

Ski-VM i Lahti

Mandag 12. februar 2001 drog vi til Lahti i forbindelse med VM på ski, nordiske grener. Vi ble møtt av en bekjent av Inggard Lereim, som kjørte oss til en leilighet like ved skistadion. Dessverre ble vår sjåfør Matti like overrasket som oss da vi oppdaget at det verken var møbler eller lys i leiligheten. Fortvilet oppsøkte vi Lereim på FIS-hotellet og beklaget oss. Han tok saken, og resten av kvelden vandret vi fra hotell til hotell for å finne en bedre plass å bo. Tilfeldigvis møtte vi den finske skipresidenten, som var så snill at han ordnet leilighet til oss i utøverlandsbyen – på bekostning av den marokkanske treneren. Dette skulle vise seg å være en ”pakkeløsning” som innbefattet tilgang til utøvernes frokost- og lunsjbuffet, gratis buss til stadion og fri transport med VM-bilene.

De første dagene, før konkurransene startet, gikk med til å levere ut spørreskjemaene vi brukte til datainnsamlingen. For hvert land og hver idrettsgren sporet vi opp lagets lege eller laglederen. De fikk ansvaret for å gi et skjema til hver utøver. Skjemaet skulle fylles ut og forsegles i en konvolutt. De fleste var veldig positive. Det største problemet var språket. Vi klarte oss best med bruk av vår eminente skoletysk og -fransk. Men selv da endte det med at russerne ikke helt fikk tak i hva vi ville og kastet skjemaene – noe de fortalte oss med et stort smil. Finnene var de eneste som stilte spørsmål ved anonymiteten og metoden.

Vi var så heldige å få akkreditering til de fleste områder på stadion, og vi så mange konkurranser. Det var stor stemning, finnene er svært engasjert i vinteridrett. Den finske vinteren med rundt 20 kuldegrader gjorde at vi satte enda mer pris på adgangspassene. Når utøverne var rundt i løypene, var vi på forværelset til dopingkontrollen, der vi så TV sammen med Lereim. Det var noen spennende innspurter, og det var en opplevelse å stå blant finnene i målområdet da Odd-Bjørn Hjelmeset jublet og Jari Isometsä lå og gråt. Vi må innrømme at vi trodde at akkrediteringen var bedre enn den var, for vi ble formelig kastet ut av dommertårnet under hopp i stor bakke. Likevel var det verdt et forsøk!

https://tidsskriftet.no/sites/default/files/styles/default_scaling_w1500/public/2001--fig200113024.jpg

Premieutdeling og bronse til Odd-Bjørn Hjelmeset. Foto privat

Dopingskandalen

Så begynte ryktene å gå om at en finsk utøver hadde dopet seg. Inggard Lereim var plutselig umulig å spore opp, og den norske pressen kom til oss med spørsmål som ”Hvem var tatt?” og ”og for hva?”. Pressekonferansen med Isometsä virket som et skuespill, og vi fikk følelsen av at ingen i rommet trodde på historien om legen Mr. X. Uoffisielt ble det derimot pratet om hvor stor fallskjerm Isometsä hadde fått. Han fremstilte seg selv som et offer som hadde problemer med høyt hemoglobinnivå, mens spørsmålet om hvorfor det var høyt, ble unngått. Frem mot slutten av VM gikk det rykter om at hele den finske troppen var dopet. Hvorfor gikk ikke Mika Myllälä siste del av jaktstarten? Hvordan kunne Virpi Kuitunen plutselig bli så god? Hvorfor brøt Janne Immonen løpet på grunn av en brukket stav? Det uavhengige internasjonale dopingbyrået WADA (World Anti-Doping Agency) ble koblet inn og kom og testet hele det finske laget utenfor konkurranse. Så var skandalen et faktum. Dette var en tragedie for hele skisporten, ikke bare for Finland, men for oss gav dette virkelig inspirasjon til det videre arbeid med oppgaven.

På tross av ryktene og dopingavsløringene var det en god stemning i VM-byen. Det var på Seurahoene, FIS-hotellet med restaurant, bar og nattklubb, folk samlet seg på kveldstid. Her møtte vi nye og ”gamle” idrettsutøvere, pressefolk og turister. De norske utøverne så vi lite til, mens enkelte utenlandske hoppere tok den siste halvliteren klokken tre natten før laghoppkonkurransen – uten at det ble oppslag i pressen av den grunn.

Arbeidet med innsamlingen av skjemaene gjorde vi på samme måte som da vi delte dem ut – vi gikk fra rom til rom. Mange påminnelser og store smil var absolutt nødvendig! Vi fikk inn nesten 200 svar, og det var over all forventning. Vi har nå et omfattende og godt datamateriale for oppgaven, som skal være ferdig i midten av juni. Foreløpige resultater viser blant annet at utøverne selv mener det er mye doping i skiidretten, og at de gjerne vil gjøre noe med det. Vi håper at oppgaven vil være et bidrag til antidopingarbeidet nasjonalt og internasjonalt.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler

Annonse
Annonse