Helse – fra nasjonalt anliggende til EU-sak
Det er formelt sett kun forebyggende helsearbeid som er et EU-anliggende, kurativt helsearbeid er et nasjonalt ansvar. Men grenseoppgangen er vanskelig, og stadig flere EU-direktiver har konsekvenser for utøvelsen av kurativt helsearbeid.
I 1999 fikk EU for første gang en EU-kommisær med ansvar for helse. Foranledningen var blant annet kugalskapssaken. Helserelaterte problemer respekterer ikke landegrenser. Spørsmålet er hvor lenge man kan holde helsetjenestene unna det frie marked?
Utviklingen fikk en dramatisk vending i 1998, da to pasienter (Kohll og Decker) vant sine rettssaker i Europadomstolen (en dommer fra hvert EU-land). De hadde begge benyttet ambulante helsetjenester (dvs. helsetjenester som ytes uten at pasienten innlegges i sykehus) i et annet EU-land enn der de bodde, og sendt regningen til eget land. Da hjemlandet ikke ville betale, gikk de til sak – og vant! Dommen er endelig, men konsekvensene fryktes av de nasjonale helsemyndigheter. Logikken i dommen var enkel nok: Ambulante helsetjenester hører inn under det åpne, felles marked i EU. Fri bevegelse over landegrensene er EUs fundament.
CP var tidlig ute med politiske vedtak som følge av dommen. Organisasjonens politikk understøtter pasientenes rett til fritt helsemarked, dvs. fritt valg av helsetjenester i EU/EØS, forutsatt at dette er helsetjenester de har krav på i eget land. Det europeiske fellesmarkedet gjelder tomater og agurker, det gjelder leger, hvorfor skal det ikke også gjelde pasientene?
Kohll- og Decker-sakene gjaldt kun ambulante helsetjenester. Det knytter seg nå stor spenning til tre domsavsigelser for pasienter som har krevd dekning av utgifter til sykehusbehandling i et annet EU-land. Hvis også disse sakene vinnes av pasientene, har vi en helt annen situasjon hva angår helselovgivning og pasientrettigheter i Europa.
Mange spår at vi bare så vidt har sett starten på pasientrettighetenes tiår. Stadig flere land innfører rett til fritt sykehusvalg, og dette fremtvinger krav om akkrediteringssystemer for sykehus og helsetjenester. Europa-regionen i WHO vedtok i 1995 en pasientrettighetsdeklarasjon, der fundamentale pasientrettigheter stadfestes. Oppfølgingen skjer gjennom et nettverksarbeid i regi av København-kontoret, der jeg representerer CP i en arbeidsgruppe som beskriver og evaluerer implementering av pasientrettighetslovgivning i de forskjellige land.
EU-utvidelsen er en høyt prioritert sak i EU-kommisjonen. I alt er det bilaterale samtaler med 13 søkerland (Norge er ikke blant disse). CP har nylig nedsatt en arbeidsgruppe som skal kartlegge konsekvensene av en ev. EU-utvidelse med tanke på legers frie marked. Ved en EU-utvidelse har leger fra de nye medlemslandene rett til å ta arbeid i et hvilket som helst EU-land. Derfor er det svært viktig å få oversikt over utdanningskvaliteten. Man vet lite om kvaliteten på spesialistutdanningen i disse landene. EU-kommisjonen har fattet interesse for vårt arbeid, og har invitert til et møte med CP i høst. EU-utvidelsen kan særlig få konsekvenser for Norge, så lenge vi har erklært legemangel.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir i Brussel. Det jeg vet, er at jeg trives og ønsker å videreutvikle min kompetanse innen helsepolitikk/administrasjon. Før eller siden kommer jeg tilbake til Norge, så får tiden vise hvordan og når. Inntil da vil jeg fortsette å gjøre hva jeg kan for å videreutvikle CP og øke organisasjonens innflytelse, samtidig som jeg ved ukeslutt synker ned i SAS-setet og tenker over hva jeg skal ha i woken når ungene og jeg skal lage yndlingsmiddagen.