Sykkelen som hatobjekt

Foto Øivind Larsen

I det moderne samfunn er det ikke så mange situasjoner lenger der man kan herse med sine medmennesker. Tiden er forbi da futen var fryktet, da bonden kunne kue husmenn, da ektefeller kunne bankes ved behov, da barn dukket for riset som hang i gangen og da spanskrøret suste på skolen.

Nå ja, jeg har en sersjant fra 1959 i fortsatt erindring. Det har ikke passet slik ennå, men vi møtes nok en dag under egnede omstendigheter, og da skal vi ta opp dette tema.

At bilparkering blaffet opp som en arena for omgang mellom medmennesker i moderne tid, vet vi alle. Private og offentlige parkeringsbestemmelser har funnet sin plass, legitimert med godlåtord som miljø og trafikksikkerhet. Folk har resignert, parkeringsvaktvitser er ikke morsomme lenger og de fleste parkerer korrekt eller betaler gebyret i dølgsmål. Moralen har vært: Ta sykkelen isteden!

Folk tar sykkelen isteden.

Legg merke til hva som skjer: Nå er sykkelen blitt den nye pest. Plakater og skilter er kommet opp i stort antall. Sykkelparkering forbudt. Sykler fjernes uten varsel.

Det er politisk korrekt å hate biler. Til nå har holdningene vært uklare overfor det økende antall sykler, og overfor de mange personer som finner det mer praktisk å tråkke av sted på tohjulinger istedenfor å bruke bil, trikk eller buss. Helsebringende er det også å sykle, det har vært sagt i alle år. Det har ikke latt seg høre noen gode, moralsk høyverdige argumenter til underbygging av syklenes forbannelse foreløpig, men det er nok bare et spørsmål om tid.

Det nye Rikshospitalet går foran med et godt eksempel på trenden som er i emning. Bildet her i teksten er derfra. Budskapet om sykkelen, det nye hatobjekt, kan ikke misforstås av dem som miljøvennlig og kjernesunt ankommer på to hjul.

Et memento til dem som satte opp dette og tilsvarende skilt: Sersjanter blir sjelden glemt.

Øivind Larsen

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.

Anbefalte artikler