Inntrykk av barne- og ungdomspsykiatrien
Før Fidel Castro overtok i 1959 var det ingen barnepsykiatri på Cuba. Fra 1964 er barne-og ungdomspsykiatri en egen spesialitet med ansvaret for barn og ungdom opptil 16 – 17 år. For å bli spesialist må man etter den ordinære seks års medisinske utdanning arbeide som familielege i to til tre år ute i distriktet. Selve spesialiseringen tar deretter tre år, ett år pediatri, år voksenpsykiatri og 1 år ren barne- og ungdomspsykiatri. Professor Guiterréz mente det siste er altfor lite og ønsket denne delen utvidet. Selv var hun først utdannet som pediater før hun ble interessert i barnepsykiatri. Til tross for at hun er professor i faget, var hun opptatt av hvor lite hun kunne i forhold til det som er nødvendig for å drive faglig godt, og at det stadig var mye å lære.
Referanserammen er eklektisk med den overordnede holdning at det er nødvendig å ha et helhetssyn på mennesket, og ta både sosiale, psykologiske og biologiske faktorer med i betraktning. De bruker ulike behandlingsmetoder, både biologiske og psykologiske. Ergoterapi og spesialpedagogikk er hyppig anvendt. Nevropsykologi og nevrofysiologi blir spesielt vektlagt i undersøkelsesfasen. Pasienter med spesifikke læreproblemer får tilrettelagt undervisning integrert i normalklasser. Der dette ikke lar seg gjennomføre, legger man til rette for små spesialklasser. Alternativ medisin, f.eks. akupunktur var også aktuelt uten at jeg fikk klart for meg når dette blir brukt. Psykoanalytisk tankegang er en del av forståelsesrammen, og individuell psykoterapi blir gitt der det blir ansett adekvat. Professor Guiterréz var opptatt av at mange utenfor Cuba tror at det ikke er god tone på Cuba å nyttegjøre seg Freuds teorier. Dette var helt galt, sa hun. Psykoanalytisk teori er en av flere teorier de baserer seg på.
Tre ord ble understreket gang på gang som avgjørende viktig i forhold til barn og unge: Amor, Conciencia, Ciencia (kjærlighet, bevissthet, vitenskap). De sosiale aspektene ansees som svært viktige, og det legges stor vekt på å tilrettelegge miljøet rundt barnet eller den unge. Når mindreårige barn blir innlagt i avdelingen, er det en selvfølge at foreldrene innlegges sammen med barna. Dette var, lik alle helsetjenester, gratis og foreldrene beholder sin lønn i perioden de er borte fra arbeidet. De fleste innleggelsene er kortvarige som ledd i en utredning, og dagopplegg blir prioritert fremfor døgninnleggelse. Noen pasienter blir fulgt opp fra klinikkens side, mens de fleste blir tilbakeført til familielegen og rehabilitering lokalt.
Tilgangen på medisiner er dårlig. Det er ofte bare medisiner nok til å starte en behandling, men ikke nødvendigvis til å vedlikeholde den. Dette er et kronisk problem, til tross for at Cuba har satset enormt på farmasøytisk industri og bioteknologi.
De bruker både ICD-10 og DSM-IV som klassifikasjonssystem. Det har vært på tale å lage et eget kubansk system, men dette har de gått bort fra. For øvrig har de den samme diskusjonen gående som vi har i Norge, nemlig at pasientene ikke er sine diagnoser, men har ulike problemer, og at det er disse problemene man må forholde seg til.
Ved den klinikken jeg besøkte, var det i alt ansatt 115 personer, leger, psykologer, sosionomer, sykepleiere, ergoterapeuter osv. De har i alt ca. 40 000 konsultasjoner i året, inkludert både nye pasienter og overliggere fra tidligere år. De fleste som kom til klinikken har atferdsforstyrrelser, emosjonelle forstyrrelser og hyperkinesier. Anoreksi så de praktisk talt ikke. I løpet av 23 års drift hadde de sett tre pasienter med denne tilstanden. Professor Guiterréz sa litt ironisk at mat er mangelvare og at kubanere vet at de må spise for å leve. Hun sa videre at skjønnhetsidealet på Cuba også er annerledes enn i kapitalistiske land. Bortsett fra danserinner skal kvinner ha store bryster og brede hofter.
En annen litt underlig ting, er at tvangslidelser bare forekommer i den hvite del av befolkningen, ikke hos dem med afrikansk bakgrunn. En forklaring kan kanskje være at det er en genetisk komponent når det gjelder tvangslidelser, og at den arvemessige delen bare finnes hos personer av europeisk opprinnelse? De siste ti årene har de også på Cuba fått økende problemer med stoff. De hadde mer eller mindre resignert i forhold til dette. Stoffproblemene er kommet med turismen, som de imidlertid er avhengig av for å bedre økonomien i landet.
På Cuba er det lagt stor vekt på desentralisering av helsevesenet. Familieleger tar seg av alle helseproblemer i familien, og forebyggende helsearbeid er viktige ansvarsområder. Disse legene henviser eventuelt til spesialisthelsetjenesten som Clinica del Adolescente er en del av.
De materielle forholdene ved klinikken var meget beskjedne. Professor Guiterréz har ikke noe eget kontor, men vi kunne sette oss ned i et samtalerom som var felles for flere av de ansatte. Det var stor mangel på utstyr. For eksempel var både papir og penner mangelvare.
Det er vanskelig å få tak i utenlandsk litteratur og ikke penger til å delta i konferanser i vestlige land. De var allikevel godt oppdatert og hadde en problemforståelse og en behandlingsideologi som er ganske lik vår egen. Internett er blitt et viktig hjelpemiddel til oppdatering på ulike områder.
Ivrige elever på en liten landsbyskole utenfor Trinidad. Det ene klasserommet er hele skolen