Abortdebatten er ikke over. Tvert imot mener vi at denne nå vil bli sterkere i tilknytning til den nyeabortmeldingen. Med 15000 utførte provoserte aborter hvert år i et land der det fødes 50000 barn, bør den ogsåfortsette. Foreløpig er det ikke noe som tyder på at spørsmålet om selvbestemt abort skal være gjenstand for debatt.Den viktige debatten om hvordan vi kan få redusert antall aborter vil derimot gå videre så lenge dette tallet er såhøyt, og her har legene og Legeforeningen en viktig oppgave.
I diskusjonen om enkelte typer p-piller bør fritas for resept, har Legeforeningen sagt et klart nei. Begrunnelsen erbredspektret. P-piller kan gi alvorlige bivirkninger hos noen, dessuten kan man ved rutinemessigeunderlivsundersøkelser avsløre infeksjoner før de fører til alvorlige komplikasjoner. Til tross for at hormonellantikonsepsjon i utgangspunktet er enkelt å bruke, oppstår det situasjoner der kvinner har behov for medisinske råd,også om valg av type p-pille. Dessuten gir konsultasjonen ved første gangs forskrivning en mulighet til å informere omkjønnssykdommer, smitteveier og forebygging. I vår høringsuttalelse til Statens legemiddelkontroll har vi foreslått atresepttiden på p-piller utvides. Videre har vi gått inn for at den såkalte angrepillen, Tetragynon, blir gjortreseptfri. Etter at åtte av ti høringsinstanser har sagt nei, har Statens legemiddelkontroll bestemt at det ikke vilbli reseptfritak for p-piller.
Dette spørsmålet har ikke kommet opp uten grunn. I dag er det mange pasienter som opplever at det legetilbudet defår ikke er godt nok. Det skyldes selvsagt i noen grad manglende vilje hos politiske myndigheter til å prioritere etgodt helsetilbud, men ved å skylde på politikere og byråkrater ville vi fraskrive oss et ansvar vi utvilsomt har.Nemlig ansvaret for å gjøre det beste vi kan for pasientene ut fra den situasjonen vi til enhver tid er i. Som enkonsekvens av vår høringsuttalelse der vi sier nei til reseptfritak, må vi se nærmere på hva vi som leger kan gjøre forå bidra til at aborttallene synker. Legeforeningen har nylig satt ned et hurtigarbeidende utvalg som skal utrede dettespørsmålet i løpet av de nærmeste ukene. I utvalget sitter det to representanter for Norsk gynekologisk forening og torepresentanter for Alment praktiserende lægers forening. Det er disse to yrkesgruppene som er nærmest til å vurderedette fordi de treffer pasientene i forskjellige situasjoner. Allmennpraktikere skal forebygge, og gynekologene mågjøre den svært lite hyggelige jobben når forebyggingen svikter eller pasienten ikke tar ansvar for seg selv eller nårprevensjonen ikke virker. Fordi gynekologer og allmennpraktikere ser abortene fra to svært forskjellige sider, har deogså sett ulikt på om vi skal åpne for p-piller uten resept. Slik uenighet er forståelig, og den er det selvsagt romfor i Legeforeningen. Det er imidlertid viktigst å arbeide mot felles mål med utgangspunkt i hva man er enige om, oghva man kan gjøre. Målsettingene er formulert i utvalgets mandat, og går i korthet ut på å få ned antallet aborter ogbedre prevensjonsveiledningen.
Nylig fremlagt forskningsmateriale forsterker den oppfatningen vi har hatt om at det er en liten andel av kvinnenesom får utført en stor del av de provoserte abortene. Dette gjelder særlig for Oslo. Kan vi nå disse kvinnene medveiledning og med prevensjon, vil det kunne føre til sterk reduksjon i antallet aborter. Legeforeningen vil derforforeslå at det rutinemessig forskrives tre måneders forbruk av p-piller når en kvinne får utført en abort, dersom hunikke har annen prevensjon. Samtidig sørger avdelingen for at hun får avtale hos en allmennpraktiker for veiledning.
Arbeidet med å få redusert aborttallet må sees i sammenheng med veiledning om prevensjon og også om seksuell atferd.Slik veiledning er tradisjonelt, og i all hovedsak, legenes ansvar. Slik bør det fortsatt være fordi legen har denbeste mulighet til å vurdere det totale bildet av medisinske og sosiale faktorer. Vi plikter imidlertid å sørge for åha den nødvendige og oppdaterte kunnskap på området og ikke minst å ta dette ansvaret alvorlig. I slike sammenhenger erdet for det første viktig å prioritere. Unge kvinner som søker prevensjonsveiledning eller som skal ha fornyet sinresept på p-piller, må oppleve møtet hos legen som naturlig og positivt. De må også få den prioritet som saken krever.Må de vente en uke og blir gravide i mellomtiden, er det for sent.
Det store flertallet av allmennpraktikere gjør en god jobb med sin veiledning om prevensjon og seksualitet. Men nårpasientene signaliserer at jobben ikke alltid gjøres godt nok, må vi vurdere hva vi kan gjøre bedre. Vi forventer ossen ny giv og er spent på resultatet av utvalgets arbeid. I mellomtiden vil vi innstendig oppfordre alleallmennpraktikere til å ta denne viktige oppgaven meget alvorlig.
Ellen Juul Andersen
informasjonssjef