Ingmar Fjærestad, spesialist i fødselshjelp og kvinnesykdommer, døde 17. januar 2023, 84 år gammel. Ingmar ble født på Hornes i romjulen 1938 og flyttet til Kristiansand da han gikk på barneskolen. Han startet medisinstudiet i Tyskland og fullførte studiet og spesialistutdanningen i Sverige, hvor han ble boende i ti år. Her traff han sin kjære Kerstin, som har vært hans ektefelle og følgesvenn gjennom livet. Sammen fikk de fire barn og ni barnebarn.
Ingmar var opptatt av å bedre kvinnehelsen, og han bestemte seg tidlig i studiet for å bli gynekolog. Han var engasjert i global helsepolitikk, var liberal og hadde respekt for enkeltmenneskets integritet.
Han flyttet med familien tilbake til Kristiansand i 1974 etter at han hadde fått jobb på Kvinneklinikken, hvor han ble avdelingsoverlege i 1990. Han var sjefen i brytningstiden da de kvinnelige legene meldte sin ankomst etter at det kun hadde vært mannlige leger ved avdelingen. Han var en moderne leder som ønsket kvinnene velkommen i faget, og som la til rette for at man kunne kombinere familieliv og karriere. Hans lederstil var inkluderende og preget av tillit til medarbeiderne og til sine ansatte. Han stilte alltid opp med sin faglige tyngde når noe rammet en av oss ansatte eller avdelingens eksistens. Vi kollegaer stod aldri alene, vi visste at han stod last og brast ved vår side hvis vi trengte det. Han gikk av som avdelingsoverlege da han nådde pensjonsalder, men fortsatte å jobbe ved gynekologisk poliklinikk til han var 70 år.
Ingmars brennende engasjement for Kvinneklinikken ved Sørlandet sykehus var stort. Han var en pioner i sitt arbeid med kvinnehelse og støttet pasientene uansett om de var abortsøkende eller hadde problemer med overgangsalder.
Privat var han en beskjeden mann med glimt i øyet, en gentleman, alltid hyggelig og alltid korrekt antrukket. De mange samlingene med kollegaene hjemme hos Ingmar og Kerstin er uforglemmelige, ikke minst fordi de begge hadde en egen evne til å skape samhold og til å få oss til å føle oss vel.
Ingmar slet med sykdom de siste årene, men han var like fullt like lite opptatt av seg selv. Det var menneskene han møtte, som var viktigst.
Våre tanker går til hans kjære familie, som han var så stolt av. Vi lyser fred over hans minne.