Når kunsten eksponerer glemselen

Opp ned, speilvendt: Med de tradisjonelle storformatkameraene fremstår motivene på en ny måte

Oppgaven jeg står overfor er ikke beskjeden. Som TVaksjonskunstner skal jeg uttrykke noe om det å leve med demens, gjennom kollodium våtplate-fotografier. En fotografisk teknikk fra 1851. På mange måter kan man si det er et umulig prosjekt. En umulig oppgave. Mine langsomme portretter, fotografert med en lukkertid på 8-20 sekunder, med en teknikk som ikke alltid lar seg kontrollere, og med dette skulle formidle årets tema for TVaksjonen.

Langsomt fotografi

At jeg har kalt arbeidet mitt for «Langsomt fotografi» er ikke uten grunn. Jeg gjør alle delene ved prosessen for hånd; skjærer glassplater, blander kjemikalier fra bunnen av. Glassplatene må prepareres, eksponeres og fremkalles før de begynner å tørke, derfor må man ha mørkerom der hvor man fotograferer. Altså, står mitt mobile mørkerom; en tidligere campingvogn, plassert i bakgården ved Lamarktunet bo- og behandlingssenter.

Når jeg kommer til et nytt sted og skal lage våtplater, må jeg som regel jobbe litt for å finne riktig variabel for kombinasjon av kjemikalier, lysforhold, temperatur og luftfuktighet på stedet. I tillegg er dette en fototeknikk som aldri vil la seg kontrollere 100 prosent. Uansett hvor godt man jobber metodisk, hvor gode kjemikalier man har, hvor lang erfaring man har med arbeidet, vil det nå og da oppstå nye problemstillinger, som man må løse for å komme videre.De ansatte ved demensavdelingen, deltakerne i prosjektet har blitt forklart at denne typen fotografering tar tid, og at man sannsynligvis må prøve flere ganger før man finner det endelige resultatet. Alle er inneforstått med at «Langsomt fotografi» tar tid. Likevel kjenner jeg litt på min egen utilstrekkelighet på dette stedet i prosessen. Selv om jeg vet at alle synes det er greit, så føler jeg at jeg skulle «levert» litt raskere.

Det blir ikke som man hadde tenkt

- Hvordan går det med prosjektet? Har du fått noen bilder?Etter flere, lange dager med intens jobbing og mange glassplater, får jeg nettopp det spørsmålet som svir mest.- Det blir ikke slik som sist. Og det tar lengre tid enn jeg skulle ønske. Helt ærlig kjenner jeg frustrasjon over at jeg ikke har kommet lengre med bilderesultatene. Jeg kunne jo bedre hjemme.

Jeg ser på bildene igjen.Motivene som blir uklare, glir litt ut og forsvinner fra glassplata. De blir noe annet enn man først hadde tenkt og fremstår som en metafor for demenssykdom. Når sykdommen rammer blir ting endret. Man tenker ikke slik som før, man glemmer, fortid og nåtid, blir uklare, mentalt ”glir man ut”. Man kan oppleve å ikke få ting til slik man kunne før, at man mister kontroll over hva som skjer og at man selv og de rundt  en ikke forstår.Prosessene er ustyrlige og uforutsigbare. Noen ganger kan man redde litt av den ønskede virkeligheten, det perfekte, det man streber etter. Men så glir det ut igjen, ingenting er som det var eller skulle bli.Nettopp med dette uttrykket i mine våtplater  kan  jeg  formidle noe om dette temaet. Litt langsommere - helt korrekt!