Når psyken faller mellom alle stoler

Emner: 
helsetilbud
psyke-soma
psykiatri
samhandling
sykehus
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Illustrasjonsfoto: iStockphoto / Thinkstock Illustrasjonsfoto: iStockphoto / Thinkstock

Psykiatrien har dårlige kår i Trøndelag. Det er blitt avdekket uverdige forhold for syke mennesker som blir lagt inn på grunn av alvorlige psykiske sykdommer og tilstander i Trøndelag. Tvangsinnlagte pasienter er blitt lagt på tomannsrom, sammen med et annet menneske som er minst like syk og ustabil. Man trenger vel knapt å være lege for å forstå at en psykisk syk pasient som må legges inn, er i en tilstand som fra et helsemessig synspunkt krever ro, skjerming fra uro, inntrykk og andre forstyrrende ytre forhold. Likevel er det den dag i dag slike vilkår våre sykeste og mest sårbare pasienter blir tilbudt. Jeg er redd for at dette dessverre ikke er en situasjon som bare har rammet denne landsdelen. En av årsakene til dette er nok at denne pasientgruppen ikke har noen som står opp for dem. De har gjerne mer enn nok med å holde seg på beina og å klare å komme seg opp av en seng og møte dagen med den store livssmerten de fleste av dem bærer på. I forbindelse med byggingen av det nye St. Olavs Hospital var også et stort og flott psykiatrisenter planlagt samlokalisert med den somatiske delen av sykehuset. For den som har innsett at psyke og soma henger sammen, var dette fine, og ikke minst fornuftige, tanker. Det er mye enklere å samhandle godt, og terskelen for å sende pasienter eller fagfolk mellom en psykiatrisk og en somatisk post blir mye lavere og enklere når bygningene står nær hverandre. Det vil også medføre at man kanskje ser på pasientens problemer på en mer helhetlig måte, noe som kan gjøre behandlingen bedre. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg som fastlege har tryglet og bedt om at min pasient ikke må bli sendt hjem fra en vanlig somatisk avdeling før det har vært psykiatrisk tilsyn, eller at jeg har bedt om at de har videresendt pasienten til psykiatrien, fordi problemet har bestått av både ”vanlig” sykdom og en psykisk lidelse. Men nei da: Det samme gjentar seg gang på gang. Pasienten blir ”behandlet” for sitt fysiske problem og sendt rett hjem, helst så fort som mulig, så tilbake til meg som fastlege, som igjen prøver å få ham eller henne inn til en grundigere behandling i psykiatrien, oftest uten hell. Slik går det rundt og rundt for altfor mange pasienter med psykisk sykdom. Det er også ofte et for dårlig samarbeid motsatt vei, der psykiatrien har dårlige pasienter med store rus- eller ernæringsmessige problemer. Da trengs det dyktige medisinere som kan overvåke og følge opp pasienten på vei ut av medikamentmisbruk, spiseforstyrrelser eller andre somatiske problemer. Det er så altfor mange av dem: pasienter med ulike psykiske lidelser som faller mellom alle stoler. Dessverre skjer dette ikke bare i den somatiske sykehusverdenen, men også i behandlingstilbudet i psykiatrien. En fastlegehverdag består av flerfoldige samtaler med folk med problemer og sykdommer av mental art. De fleste greier seg med å ha en jevnlig prat med oss, og klarer gjennom det å leve med sin angst, depresjon, tvangslidelse eller misbrukshistorie. Men noen ganger er dette ikke nok, og vi må henvise videre til andrelinjetjenesten, enten det er til en psykiatrisk poliklinikk, psykolog eller til innleggelse i psykiatrisk sykehus. Dessverre er det ikke alltid så enkelt, og det føles både for oss og pasienten som om det er ekstra vanskelig å få inn en pasient nettopp i psykiatrien. Jeg får henvisninger og avslag i retur, med svar om at pasienten ikke blir ansett som ”syk” nok. Som spesialist i allmennmedisin med en del år i faget, kan det oppleves som provoserende på vegne av en pasient, det å bli nektet et helsetilbud som jeg har vurdert som nødvendig, og dét gjerne uten en god forklaring på hvorfor. Dette er faktisk ”verre” innen psykiatrien enn ved henvisninger og innleggelser til en somatisk avdeling. Det skjer dessverre også altfor ofte at en pasient blir skrevet raskt ut fra psykiatrien og rett hjem til en uholdbar situasjon, uten at de har tatt på seg noe ansvar for hva som skal skje med pasienten idet han eller hun går ut av døren hos dem. Etter noen dager er de kanskje tilbake til fastlegekontoret, og vi kjenner oss egentlig ganske alene med ansvaret. Noen psykiatriske diagnoser og pasienter ser dessverre ikke ut til å passe inn og står derved enda svakere og mer ribbet tilbake med sine problemer og utfordringer. Man kan få inntrykk av at til og med det psykiatriske miljøet har ”sine” spesialfelter og anser noen pasienter som for krevende å behandle, og at de vegrer seg mot å ta dem inn. Dermed blir pasientene svingdørspasienter overalt. Jeg har i årenes løp fått stadig større forståelse for og erkjennelse av at vi ikke kan se på et menneskes helse uten å se på den fysiske og mentale biten samlet. Uten at vi har det godt sjelelig og følelsesmessig, har vi det gjerne ikke godt fysisk heller. Psykisk smerte kan ofte manifestere seg i kroppslige plager, og det kan være forløsende for både pasient og lege når man kommer inn på livshendelser, psykiske belastninger og sykdom, og ser at dette har en sammenheng med den fysiske plagen pasienten har kjent på. Dessverre har psykisk sykdom vært en tabubelagt del av medisinen, noe som har ødelagt for utallige mennesker og deres livsutfoldelse. Gjennom å integrere psykiatri og somatikk bedre, vil man kunne gi mennesker et bedre helsetilbud og et bedre liv. Jeg er overbevist om at samfunnet vil spare mange helsekroner også!

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.