Superhelt i flagrende frakk?

Emner: 
helbredelse
kommunikasjon
kronisk syk
legerollen
partnerskap
pasientkommunikasjon
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
Hva skjer med oss når vi som leger ikke kan være helbrederen med stor H?

Det kan være vanskelig ikke å være helbrederen med sto H, til tross for at vi vet at først kommer trøst og lindring. Ill: Colourbox

Jeg opplever de fleste leger og annet helsepersonell som velmenende med et inderlig ønske om å hjelpe andre. Det er jo det vi er opplært til, ikke sant? Vi vil helbrede. Det er vårt aller høyeste mål. Dessverre glemmer vi ofte at det å helbrede, gjøre helt frisk igjen, er nettopp det: det høyeste målet - og ikke alltid noe vi kan oppnå. Vi glemmer ofte at det å trøste og lindre er et vel så viktig steg på tilfriskningsveien. Vi blir så fokusert på det tekniske og å notere symptomene vi får høre om, at vi ikke lenger ser mennesket foran oss. Mennesket blir en maskin. Noen pasienter vil kanskje ikke kunne helbredes på lang tid – om noen gang. For guder er vi ikke, vi leger. Vi er mennesker med en begrenset kunnskap om menneskekroppen. Til tross for at kunnskapen stadig endres og økes, er jeg overbevist om at vi aldri kommer til å vite alt som er å vite. Vi vil alltid være i en situasjon der vi må forholde oss til det usikre, ukontrollerbare og det vi ikke kan helbrede.

Langtidssyke - en kommunikasjonsutfordring

En «kroniker» er en «kroniker» fordi det ikke finnes behandling som gjør frisk. Vårt ønske om å helbrede blir utfordret i møte med denne pasientgruppen. Vi har ikke et behandlingsapparat bak oss som sørger for helbredelse. Pasientene vil bli friske, og vi leger kan ikke gjøre dem «friske». Pasienten, med hånden på dørklinken, skulle gjerne ha fått med seg en oppskrift på helbredelse på vei ut. Det var jo derfor han kom? Helbrederen i oss kan dermed fremstå som “mislykket”. Vi leger kan føle oss avkledd, kunnskapsløse og maktesløse. Vår usikkerhet blandes med pasientens. Den utrygge situasjonen kan føre til utrygg kommunikasjon. Når vi blir usikre, kan vi velge ulike måter å håndtere det på. Om usikkerheten blir stor nok, eller at vi ikke får til det vi ønsker å få til, kan vi komme i en situasjon som likner en frykt- eller fluktsituasjon. Når sterke følelser settes i sving, som det å bli misoppfattet eller oppleve å bli avkledd som udyktig, stenges ofte fornuften av. Det letteste er å bli irritert, psykologisere og definere pasienten. Andre måter å reagere på kan være å gjøre seg utilgjengelig, gjennom for eksempel å få «glassblikk», vende seg mot datamaskinen og forsøke å avslutte samtalen.

Snørr og bart

Å kommunisere er noe vi gjør hele tiden. Til tross for at vi forstår at det er lurt å lytte, vet vi jo også at vi tolker verden og situasjoner ut fra hvilken erfaringsbakgrunn vi har, hva vi føler oss mest komfortable med og trygge i, og hvordan vi har det akkurat der og da. Når vi skal ha en god og hensiktsmessig kommunikasjon, er det selvsagt viktig å unngå fortolkninger av den andre og hva den andre mener. Skille snørr og bart, eller skit fra kanel, pleier vi å si. Vi sier også ofte at det alltid er minst tre deltakere i samtalen: part 1, part 2 og samtalen i seg selv. Vi vil alltid fortolke hverandre. Vi har alle fordommer. Det som teller, er at vi vet at vi lar oss påvirke av følelser, fortolkninger og forventninger og deretter forholder oss til det vi vet.

Mentalisere

Vi snakker om å vise pasientene empati i behandlerrollen. Like viktig er å forstå seg selv i samhandling med pasienten. Hva skjer i meg når pasienten sier slik eller sånn? Hvilke signaler sender jeg ut som gjør at pasienten reagerer slik han gjør? Snakker vi forbi hverandre? Det er ikke bare pasienten og hvordan pasienten forteller om ting, som er viktig for å unngå misforståelser. Jeg, legen, med mine tanker og mine forestillinger er et vel så viktig filter og kanskje hinder for å forstå min pasient på riktig måte. Vi tar inn den andres kroppsspråk, toneleie, tilpasser oss den andres signaler og erkjenner egne bidrag til samtalen. Mentalisering er et hyppig begrep innen psykoterapi, men begrepsinnholdet er essensielt i all samhandling. Det handler om å forstå seg selv i relasjon med den andre, og det innebærer både å se seg selv og samtalepartneren. I pasient-lege-relasjoner er det en del skjær i sjøen dersom legen og pasienten ikke er enige om hvordan virkeligheten skal oppfattes.

Å møte begrensninger i et partnerskap

For mange, både pasienter og leger, kan det å innse at det ikke i øyeblikket finnes helbredelse for en gitt sykdomstilstand, være en vanskelig prosess å stå i. For pasienten er det åpenbart hvorfor dette er vanskelig. For oss leger dreier det seg kanskje om hvordan vi ser på oss selv og vår oppgave som fagpersoner og mennesker? Leger er ikke supermennesker. Vi leger, som alle andre, kjenner på følelsen de fleste synes det er vanskelig å kjenne på: det ukomfortable, og av og til uholdbare når vi ikke mestrer eller finner svar. Det er vanskelig å gjøre feil, ikke ha oversikt og kjenne på usikkerhet i møte med pasientene. Det kan være tøft å møte egen uvitenhet. Det kan være tøft ikke å kunne hjelpe pasientene i særlig grad eller ikke klare å gjøre dem friske. Det kan være vanskelig ikke å være helbrederen med sto H, til tross for at vi vet at først kommer trøst og lindring. Det viktige i disse hverdagssituasjonene er å huske på at når vi ikke kan helbrede, er det essensielt å møte pasienten med forståelse, tillit og respekt – slik at partnerskapet oppleves som likeverdig og gjensidig. Hvilke assosiasjoner får du når jeg nevner likeverdig partnerskap mellom behandler og pasient, og hva skal et slikt partnerskap innebære? Hvordan håndterer du din egen usikkerhet i situasjonen der pasienten ønsker helbredelse, og du vet at du ikke kan gi det? Hvordan møter du, som pasient, legen, når legen ikke kan love at du blir frisk - eller forteller deg at dette er en tilstand du må leve med? Tidsskriftet ønsker at du bruker fullt navn i denne bloggenposten. Dersom du ønsker kommentere anonynymt er du velkommen til å bruke pseudonym på www.mariasmetode.no

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.