Kan politikerne stole på vitenskap?

Emner: 
fagfellevurdering
forskningsformidling
kronisk utmattelsessyndrom
Science
tellekantsystemet
Vitenskapsåret
Denne artikkelen ble skrevet for bloggen Tidsskriftet publiserte i tidsrommet 2010-2014. Der presenterte vi frittstående kommentarer.
I anledning Vitenskapsåret 2011 inviterer jeg 9.-10. november til en stor konferanse med spørsmålet: Kan vi stole på vitenskap? Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Forskning er grunnlag for beslutninger Et viktig argument for å investere i forskning er å sikre politikere et godt kunnskapsgrunnlag. I neste omgang kommer denne kunnskapen befolkningen til gode. Som minister med ansvar for norsk forskning uttaler jeg meg ofte om publiserings- og siteringsnivået til norske forskere. Men hva forteller antall publiseringer og siteringer om relevansen av kunnskapen som blir produsert? Og er det et problem hvis det som blir publisert ikke oppfattes som relevant? For vitenskapen er det ikke et problem. Hvis vi tar for gitt at forskningsresultatene som publiseres har gjennomgått sunn fagfellevurderinger, er all forskning relevant. Hvem kan vurdere hva som er god og hva som dårlig kunnskap annet enn historien? Noen studier kan ha allmenn interesse og dermed ha en stor nyhetsverdi. Andre kan knytte seg til smalere tema mer for de spesielt interesserte. Det betyr selvsagt ikke at forskning som knytter seg til mer spesielle problemstillinger i seg selv er dårligere. Samtidig er det å falsifisere en hypotese definitivt ikke dårlig forskning, selv om den kan ha mindre nyhetsverdi. Den er heller ikke mindre relevant sett fra samfunnet sin side. Stadig ny kunnskap Mitt poeng med overskriften ”Kan politikerne stole på vitenskap?”, er at politikk ikke kan basere seg på enkeltstående forskningsresultater. Forskning rundt opphavet til sykdommen kronisk utmattelsesyndrom kan fungere som et eksempel. I 2009 publiserte forskergruppen til Judy Mikovits en artikkel i tidsskriftet Science, der man gjennom flere eksperimenter kunne påvise at sykdommen skyldtes en virusinfeksjon. Historien fikk stor oppmerksomhet i media verden rundt. Det kom raskt krav om at resultatet burde få politiske konsekvenser for hvordan samfunnet tilpasser seg sykdommen. Politikerne holdt seg i ro mens forskerne startet arbeidet med finne ut om hypotesen holder mål. Det vet vi nå at den foreløpig ikke gjør. Ingen har klart å finne det samme viruset i tilknytning til pasienter med utmattelsessyndromet. I juli i år ble deler av Mikovits’ originalartikkel trukket tilbake. Ikke på grunn av juks, men på grunn av feil i forsøkene. Enkeltresultater All ny kunnskap har i seg usikkerhet. Konkusjonene kan komme av tilfeldigheter, av feilberegninger, eller til og med av juks. Nye uavhengig studier som bekrefter tilfellet er dermed viktig og en selvfølge innen all medisinsk forskning. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskapsgrunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig. Her har historien mange eksempler på at vi har handlet for sent. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var skadelig før en politisk reaksjon kom? Hvor mye mer kunnskap trenger vi for å vite at klimautslippene våre skader jordkloden? Mediene har en tendens til å dekke enkeltresultater fra forskningsverdenen. Dette er helt naturlig og ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår hvis opinionen ikke forstår forholdet mellom forskeren og politikeren. Vi politikere kan ikke stole blindt på forskning. Men forskning kan hjelpe oss mot bedre beslutninger hvis vi tillater at forskningen må ta den tiden det tar. Derfor er det så viktig å investere tilstrekkelig i langsiktig, grunnleggende forskning. En oppdatert og kunnskapsfokusert forvaltning er mitt svar på mange av de spørsmålene jeg stiller. Politikere må ha et apparat rundt seg som forstår usikkerheten i hva vitenskapen kan fremlegge og som evner å oversette denne til reelle politiske valg. Å telle en publikasjon er relativt enkelt. Å vurdere om innholdet har politisk relevans, er mye vanskeligere. Og slik bør det være. Konferansen Kan vi stole på vitenskap? arrangeres 9.-10 november i Universitetets Aula i Oslo. Her møtes politikere, forskere, studenter, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen. Andre spørsmål til debatt er fagfellevurderinger og verdier. Hovedinnleder første dag: Dr. Ben Goldacre, forfatter av Bad Science og spaltist i The Guardian.
 

I anledning Vitenskapsåret 2011 inviterer jeg 9.-10. november til en stor konferanse med spørsmålet : Kan vi stole på vitenskap? Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen.

Forskning er grunnlag for beslutninger

Et viktig argument for å investere i forskning er å sikre politikere et godt kunnskapsgrunnlag. I neste omgang kommer denne kunnskapen befolkningen til gode. Som minister med ansvar for norsk forskning uttaler jeg meg ofte om publiserings- og siteringsnivået til norske forskere. Men hva forteller antall publiseringer og siteringer om relevansen av kunnskapen som blir produsert? Og er det et problem hvis det som blir publisert ikke oppfattes som relevant?

For vitenskapen er det ikke et problem. Hvis vi tar for gitt at forskningsresultatene som publiseres har gjennomgått sunn fagfellevurderinger, er all forskning relevant.

Hvem kan vurdere hva som er god og hva som dårlig kunnskap annet enn historien? Noen studier kan ha allmenn interesse og dermed ha en stor nyhetsverdi. Andre kan knytte seg til smalere tema mer for de spesielt interesserte. Det betyr selvsagt ikke at forskning som knytter seg til mer spesielle problemstillinger i seg selv er dårligere. Samtidig er det å falsifisere en hypotese definitivt ikke dårlig forskning, selv om den kan ha mindre nyhetsverdi. Den er heller ikke mindre relevant sett fra samfunnet sin side.

Stadig ny kunnskap

Mitt poeng med overskriften ”Kan politikerne stole på vitenskap?”, er at politikk ikke kan basere seg på enkeltstående forskningsresultater. Forskning rundt opphavet til sykdommen kronisk utmattelsesyndrom kan fungere som et eksempel. I 2009 publiserte forskergruppen til Judy Mikovits en artikkel i tidsskriftet Science, der man gjennom flere eksperimenter kunne påvise at sykdommen skyldtes en virusinfeksjon. Historien fikk stor oppmerksomhet i media verden rundt. Det kom raskt krav om at resultatet burde få politiske konsekvenser for hvordan samfunnet tilpasser seg sykdommen. Politikerne holdt seg i ro mens forskerne startet arbeidet med finne ut om hypotesen holder mål. Det vet vi nå at den foreløpig ikke gjør. Ingen har klart å finne det samme viruset i tilknytning til pasienter med utmattelsessyndromet. I juli i år ble deler av Mikovits’ originalartikkel trukket tilbake. Ikke på grunn av juks, men på grunn av feil i forsøkene.

Enkeltresultater

All ny kunnskap har i seg usikkerhet. Konkusjonene kan komme av tilfeldigheter, av feilberegninger, eller til og med av juks. Nye uavhengig studier som bekrefter tilfellet er dermed viktig og en selvfølge innen all medisinsk forskning. Konsekvensene av å stole på forskning for tidlig kan rett og slett være for store. Men samtidig blir konsekvensene enorme hvis politikerne ikke tar hensyn til vitenskapen. Gode politikere skal handle hvis kunnskapsgrunnlaget viser at politiske justeringer er nødvendig. Her har historien mange eksempler på at vi har handlet for sent. Hvor lenge visste vi ikke at røyking var skadelig før en politisk reaksjon kom? Hvor mye mer kunnskap trenger vi for å vite at klimautslippene våre skader jordkloden?

Mediene har en tendens til å dekke enkeltresultater fra forskningsverdenen. Dette er helt naturlig og ikke noe problem i seg selv. Problemet oppstår hvis opinionen ikke forstår forholdet mellom forskeren og politikeren. Vi politikere kan ikke stole blindt på forskning. Men forskning kan hjelpe oss mot bedre beslutninger hvis vi tillater at forskningen må ta den tiden det tar. Derfor er det så viktig å investere tilstrekkelig i langsiktig, grunnleggende forskning. En oppdatert og kunnskapsfokusert forvaltning er mitt svar på mange av de spørsmålene jeg stiller. Politikere må ha et apparat rundt seg som forstår usikkerheten i hva vitenskapen kan fremlegge og som evner å oversette denne til reelle politiske valg.

Å telle en publikasjon er relativt enkelt. Å vurdere om innholdet har politisk relevans, er mye vanskeligere. Og slik bør det være.

Hilsen Tora Aasland, forsknings- og høyere utdanningsminister

 

Konferansen Kan vi stole på vitenskap? arrangeres 9.-10 november i Universitetets Aula i Oslo.

Her møtes politikere, forskere, studenter, byråkrater og journalister for å drøfte blant annet hva som skjer med vitenskapelige funn i møte med den politiske hverdagen. Andre spørsmål til debatt er fagfellevurderinger og verdier.

Hovedinnleder første dag: Dr. Ben Goldacre, forfatter av Bad Science og spaltist i The Guardian

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.