Beltefri psykiatri på Island

Psykolog Olav Nyttingnes besøkte Island våren 2010, som representant fra Rådet for psykisk helse. I en artikkel i Tidsskriftets sommernummer har han skrevet et reisebrev fra denne turen, bygget på foredrag, omvisninger og samtaler med ansatte og brukere.

Hydroterapi og sultekurer

Han kan fortelle at frem til 1930 er historien slik man kunne vente i et fattig land i Europas utkant. Man bedrev europeisk psykiatri med vekt på blant annet hydroterapi i form av bad med ulike innslag av varmt og kaldt vann og overrumpling. En lokal variant var likevel den indre hydroterapien, en diett bestående av varmt vann over flere uker - i realiteten en sultekur.

Ny ledelse – ny tid

I 1933 hadde psykiater Larus Johnsson vært asyldirektør ved sinnssykehuset på Kleppur ved Reykjavik i to år, og under hans ledelse økte bruken av tvangsmidler som belter, hansker og tvangstrøyer kraftig. I 1933 ble Johnsson avsatt på grunn av alkoholproblemer.
Han som tok over endret kursen på sagaøya. Psykiater Helgi Tómasson erklærte at vold avler vold og at de ved Kleppur derfor ikke skulle bruke belter eller andre mekaniske tvangsmidler. I en offentlig seanse ble dette utstyret brent. Fra da av skulle pasientene behandles med vennlig snakk. Når det ikke var nok, skulle de holdes. I tillegg ble datidens medikamenter morfin, skopolamin, kloral og barbiturater brukt.

Avviste inngripende terapiformer

Tómasson sendte medarbeiderne sine ut i europa for å lære om nyutviklede terapier. Men han avviste de fleste av dem. Insulinkomaterapien avviste han på grunn av høye dødstall og indikasjoner på hjerneskade. Elektrokonvulsiv terapi ble avvist, men tatt i bruk senere. Den mest radikale somatiske terapien – lobotomien – forbød han også. Han gikk mot hovedstrømmen i resten av Europa og USA. Behandling som pasientene fryktet sterkt eller til og med kunne dø av, måtte unngås.

Mindre tvang enn i Norge

Islandsk psykiatri er ikke tvangsfri, men beltesenger er fortsatt ikke tillatt. Ikke-eskalerende kommunikasjon vektlegges, og holding i maksimalt 30 minutter er det sterkeste fysiske virkemidlet som brukes. Kriteriene behandlerne legger til grunn for tvungen behandling og innleggelse, er i praksis nokså lik de norske - alvorlig psykisk lidelse, behandlingsutsikter og fare står sentralt i vurderingen. Men tidsaspektet og formaliseringen av dette er ulikt det norske systemet. Den islandske myndighetsloven åpner for 48 timers tvangsinnleggelse eller tvangstilbakeholding. En lege kan begjære tvang i 21 dager, sammen med en tutorerklæring, som oftest gis av pårørende. Justisdepartementet har siste ord.
I 2009 var det på Island 87 begjæringer om tvangsinnleggelse i 21 dager, det tilsvarer omtrent 3,5 % av alle innleggelser i psykisk helsevern. I Norge samme år skjedde 16 % av innleggelsene med tvang.

Arven etter Tómasson

- Inntrykk formidlet av behandlere som har arbeidet både i Norge og på Island, er at man på Island bruker tvang sjeldnere og mykere enn her i landet og at dette har sammenheng med de tvangsskeptiske fagtradisjonene etter Helgi Tómasson, skriver Nyttingnes. 

Les hele saken:
Beltefri psykiatri på Island