Sykehus i endring – trenger vi generalistspesialister?

Det foregår en debatt om hvordan helsetjenestene skal bygges opp i fremtiden. Debatten er ikke unnagjort i en fei; den vil pågå som en kontinuerlig prosess. Det er bra, og det er naturlig. Jeg har skrevet et innlegg om lokalsykehusene tidligere, noe som dette innlegget bygger på. De langtidssyke nevnes sjelden i debatten om sykehusstrukturer. Det bekymrer meg. Hvordan skal denne store brukergruppen ivaretas dersom strukturene endres?Sentralisering Hva hvis vi snur lokalsykehusdebatten på hodet? Det som haster mest, skal prioriteres til å ligge i nærmiljøet, og det som kan planlegges, sentraliseres? Om man sentraliserer de planlagte innleggelsene og undersøkelsene, hva skjer så med helsetilbudet til de langtidssyke? Få snakker om denne pasientgruppen i sentraliseringsdebatten. Denne pasientgruppen trenger et helhetlig helsetilbud og leger som er spesialister på å være generalister. Tilfriskningens ABCDe innleggelsene som man kan planlegge, er ofte innleggelsene av de langtidssyke pasientene. Situasjonen for de langtidssyke er den største utfordringen for fremtidens helsevesen. Pasienter er mennesker. Syke mennesker er sårbare. Når vi er sårbare, trenger vi noen ekstra munnfuller med trygghet, nærhet og forutsigbarhet. Opprettholdelse av identitet og verdighet blir livsviktig. All verdens ekspertise kan ikke erstatte disse basale behovene. For å oppnå en vellykket tilfriskningsprosess må man optimalisere disse komponentene. For å hjelpe folk opp på beina igjen, så raskt som det er mulig og formålstjenlig, kan det være lurt å tenke langsiktig og investere litt ekstra tid og litt ekstra nærvær. Jeg har ikke tall, men jeg gjetter på at når pasienten blir sett, hørt, møtt med verdighet og alvor, er det større sjanse for raskere å øke den iboende tilfriskningskompetansen. Sammen med faktisk og medisinsk behandling fra legen vil dette føre til mindre belastning på helsebudsjettet. Min hypotese er altså at det lønner seg, både menneskelig og økonomisk, å sette av tid og sted til pasientene og dyrke pasientens egen styrke.Mangler helhetstenkningDersom de planlagte store sykehusene blir en realitet, er jeg bekymret for de langtidssyke. Etter å ha fulgt en gruppe langtidssyke tett over tid, hører jeg mange fortelle at de blir ytterligere traumatisert gjennom sin lange ferd mot diagnose og rett behandling. Kronikerne og pasientgruppen med såkalte «diffuse plager» har størst sjanse for å havne i limbo der tiden går, ingenting skjer, og ingen vil påta seg ansvar. Pasienter med langvarige plager blir ofte kasteballer mellom legene. I mellomtiden blir pasienten sykere, taper tilfriskningskompetanse og er på god vei inn i et hjørne - et hjørne der det er vanskelig å komme tilbake til arbeidet igjen. Tiden går, og ingen har nytte av den. Pasienter møter en ulidelig stor gruppe behandlere i helsevesenet. Dette kan være belastende og sykdomsfremkallende i seg selv. Disse pasientene trenger tid og at noen tar et helhetlig ansvar for behandling og hjelp. Jo større og mer uoversiktlig et system er, desto større er potensialet for ansvarsfraskrivelse.Vi trenger en helhetstenkning der pasienten er i sentrum. Det er pasientene som er våre kunder, og de velger også politikerne.Pasientansvarlig lege - et skuebrød?Ordningen med pasientansvarlig lege på sykehus ble innført for mange år siden. Den gode tanken er at én lege skal ha oversikt over sin pasient gjennom sykehusets utrednings- og behandlingsløp. For mange blir ordningen kun et skuebrød. Ofte er det en overlege og en assistentlege som har ansvaret for en gitt pasient. Ofte er det turnuslegen som skriver pasienten ut når pasienten er ferdigbehandlet.  Om fastlegen ønsker å få tak i pasientansvarlig lege for å kunne diskutere sykehistorie og oppfølging, slik at pasienten skal få en helhetlig behandling, er det ofte vanskelig å komme i kontakt med vedkommende lege. Sykehuslegen kjenner vanligvis ikke til pasienten annet enn ved navn. Uten forkleinelse for sykehuslegen - hun har mer enn nok. Systemet er ikke lagt opp til langvarig nærkontakt med «egen» pasient.GeneralistspesialisterSykehus er ikke industribedrifter, men problemløsende foretak, og de må organiseres deretter. Det viktigste enkeltelementet her blir å etablere faglig motvekt til spesialistene. Man kan tenke seg en samling av erfarne leger og sykepleiere med breddeperspektiv og kompetanse, eller hva med å opprette en egen generalistspesialisering? Generalistene skal ta et helhetlig ansvar for pasienten; et ansvar som strekker seg fra inntak til utskriving. Andre spesialister bør benyttes etter behov og uten at man slipper taket i den helhetlige og overordnede prosessen. Generalisten må få makt, ansvar og prestisje. Det må investeres i koordinering, slik at man kan gjøre to ting på en gang. Kunnskap må spres til hele sykehuspersonalet, slik at alle ikke bare vet hva de skal gjøre, men også hvorfor. Generalistspesialisten skal ha breddekunnskap og vite noe om både kirurgi og akuttmedisin.Langtidssyke er taperneVelferdssystemet er ikke tilrettelagt for den pasientgruppen som antakelig kommer til å øke mest i fremtiden; de langtidssyke. Det ligger en større helsegevinst i å få delene av et sykehus til å spille sammen, enn i å forbedre hver enkelt del. Slik det er i dag, bør man som pasient sikre seg at man har oppegående og ressurssterke slektninger som kan påta seg koordineringen av omsorgen.For sykehuset er per i dag ikke i stand til å gjøre det.Har dere innspill, pasienter og helsepersonell?Hvilken motstand må en slik tankegang jeg skisserer over møte?Ser dere fordeler og muligheter i en slik organisering?Tidsskriftet ønsker at du bruker fullt navn i denne bloggen. Du kan svare anonymt på denne posten på Marias Metode, du ønsker det. Jeg håper dere benytter anledningen til å diskutere med hverandre!