Legers motiver for valg av spesialitet

– Mange leger opplever nok spesialitetsvalget som noe tilfeldig. Det tar i gjennomsnitt åtte år etter autorisasjon før en lege er ferdig utdannet spesialist, og mange skifter mening i løpet av disse åtte årene, sier Olaf G. Aasland.

Aasland og medarbeidere har skrevet artikkelen Legers motiver for valg av spesialitet under og etter studiet i siste nummer av Tidsskriftet. Her har de gjort en undersøkelse blant leger og medisinstudenter, om hvilke preferanser de hadde for valg av spesialitet. Deltakerne svarte på spørreskjema i perioden 1993-2003, da de var henholdsvis studenter, nyutdannede leger og ferdig utdannede spesialister.

Skifter mening underveis

Resultatene viser at flere valgte allmennmedisin, psykiatri og laboratoriemedisin enn antallet som oppga disse som preferanse tidlig i studiet. De fleste kirurgiske fag derimot, fikk færre spesialister. De som til slutt endte opp med allmennmedisin eller laboratoriefag var de som oftest hadde skiftet mening underveis. Nesten halvparten av de nyutdannede legene skiftet mening før de begynte på spesialistutdanningen.

– Det mest iøynefallende med studien er den omfattende endringen i individuelle preferanser og valg, som fortsatte lenge etter at medisinstudiet var avsluttet, sier Aasland.

Psykiatri og laboratoriemedisin kommer bra ut i den forstand at det er flere som velger disse spesialitetene enn det var som hadde dem som preferanser ved studieslutt eller i turnus.

– Endringen i karrierepreferanser går generelt i retning av at legene ender opp i mindre prestisjefylte spesialiteter enn det de opprinnelig hadde tenkt seg, skriver forfatterne.

Tid til familien

De mener forklaringen kan være at unge leger legger større vekt på hensynet til familie og privatliv enn til prestisje og lønn. Dermed velger de bort spesialiteter som krever mye nattarbeid og tilstedeværelse. De som valgte kirurgi eller indremedisin var mer motivert av medisinske utfordringer og karrieremuligheter.

Kirurgisk rekrutteringsproblem?

Men har da kirurgiske fag et rekrutteringsproblem? Det spørsmålet stiller Kjetil Søreide og Bjørn Steinar Nedrebø i en kronikk i Tidsskriftet. De påpeker at det har vært en nedgang i antallet yrkesaktive spesialister innen generell kirurgi siden 2005. Med dagens utdanningstakt er den forventet å avta ytterligere frem mot 2017.

– Men vil det å velge kirurgi som yrkesvei bety forsakelse av fritid og familie i større grad enn det å velge andre spesialiteter? Eller er det andre tilgrunnliggende faktorer som gjør at kirurgiske fag ikke synes å være like attraktive som tidligere, spør de.

Gamle menn og lang utdanning

En teori er at andelen kvinnelige leger er økende, og at de ikke velger kirurgi. Kvinneandelen i generell kirurgi er på rundt 10%. Kvinnelige kirurger velger gynekologi fremfor annen kirurgi. Søreide og Nedrebø mener kvinnene har dannet seg mentale bilder av kirurgien som fag.

– Kirurgiske fag har ikke kvinnelige rollemodeller i samme grad som eksempelvis gynekologi, og kirurgi oppfattes fremdeles som en ”mannsbastion” og ”gammelmannsklubb”.

En annen mulig årsak til rekrutteringsproblemet mener de er utdanningstiden. Kirurgi har mye lengre utdanningstid enn andre kliniske spesialiteter, med først seks år for generell kirurgi og deretter tre år for de fleste grenspesialiteter.

– Men generalistkravet i kirurgiske fag er på vei ut. Dette vil sannsynligvis korte ned utdanningstiden og kanskje gjøre fagene mer attraktive på sikt, håper forfatterne.

De mener rekruttering av fremtidens kirurger må tas på alvor nå. Det bør gjøres studier på hva som trekker leger mot faget, eller støter dem vekk, og hvilke endringer som eventuelt kan få dem til å velge faget.