Anal inkontinens kan behandles

– Personer med anal inkontinens lever ofte i konstant frykt for at lukt skal kjennes i omgivelsene. Andre har bare noen minutter på å finne et toalett hvis de skal unngå lekkasje. Hverdagen er for mange sentrert om å ha et toalett tilgjengelig til enhver tid, og noen lever nesten i total isolasjon. Dette gjelder altså ikke bare kvinner i afrikanske land, slik man kan få inntrykk av fra ukeblader, sier Trond Dehli.

Mange oppsøker ikke lege

Mange trekker seg tilbake fra sitt sosiale liv, noen også fra arbeidslivet, og seksuallivet kan hemmes betydelig. Personer med anal inkontinens har rett og slett en dårligere livskvalitet enn normalbefolkningen. Tilstanden er fortsatt tabubelagt, og bare rundt 10 % oppsøker lege. Sammen med kolleger fra Avdeling for gastroenterologisk kirurgi ved Universitetssykehuset Nord-Norge har Dehli skrevet artikkelen Utredning av anal inkontinens hos voksne i Tidsskriftet nr. 15/2008.

Relativt vanlig

Anal inkontinens defineres som lekkasje av luft og avføring. Prevalensen varierer, men flere studier rapporterer at den ligger rundt 2 % for den voksne befolkningen generelt. Men tallet er høyere hos kvinner med sfinkterskade etter fødsel, hos eldre og hos institusjonsbeboere med alvorlige fysiske og mentale handikap. Anslagsvis 1 000 kvinner får inkontinens som følge av skade ved vaginal forløsning i Norge hvert år, og hos noen kommer ikke symptomene før etter overgangsalderen, selv om skaden har skjedd mange år tidligere.

Kan behandles!

Men tilstanden kan behandles, understreker Dehli.

– Ja, det er kanskje hovedhensikten med å skrive denne artikkelen, for både selve tilstanden, og det at det finnes behandling, er lite kjent blant helsepersonell. Noen av våre pasienter har gått med disse plagene i 30 år, og fått beskjed av legen sin om at det ikke finnes behandling. I tillegg er emnet tabubelagt, man snakker ikke om dette på samme måte som inkontinens for urin, sier han.

Først er det viktig å finne årsaken til plagene, og kartlegge alvorlighetsgraden. Anamnesen bør konsentreres om varighet og type inkontinens – fast avføring, flytende avføring eller luft – og i hvilken grad det påvirker pasientens sosiale liv. Den kliniske undersøkelsen må inneholde inspeksjon av bekkengulvet, eksplorasjon av analkanalen samt anorektoskopi. Utredning i sykehus bør inneholde gradering av inkontinens ved hjelp av et skåringssystem, forfatterne anbefaler St. Mark’s Score. Den bør også inneholde bildediagnostikk i form av endoanal ultralyd. Dette er en enkel og rask metode for å fremstille sfinkterapparatet godt, og den gir lite ubehag for pasienten. Ved behov kan det også gjøres supplerende undersøkelser som MR, røntgen defekografi, anal manometri, rektal kapasitetsmåling og nevrofysiologiske tester.


– Behandlingen avhenger av alvorlighetsgrad og type skade, men trening av lukkemuskelenog kirurgi er de to vanligste behandlingsmetodene. Stomi er en siste utvei, som vi bruker svært sjelden, sier Dehli.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.