Skal fødselssmerte ”behandles”?

Det er det delte meninger om blant Tidsskriftets lesere. Etter at en kommentarartikkel sto på trykk i januar er det kommet flere Brev til redaktøren.

Forfatterne av kommentarartikkelen i nummer 3 av Tidsskriftet, Mari Landsverk Hagtvedt og Tine Schauer Eri, er jordmødre. De mener smertebehandling under fødsel brukes for ofte, og viser til en artikkel i Tidsskriftet fra 2005, som viser at drøyt 20 % av fødende får epidural smertelindring, noe som er en dobling sammenliknet med 1996.

– Smerten har en funksjon

Hagtvedt og Eri mener fødselssmerte er viktig både for progresjon i fødselen og for overgangen til morsrollen. De påpeker at smertebehandling innebærer økt bruk av intervensjoner og flere operative forløsninger. De mener en fødsel ikke er en medisinsk tilstand, men en sosial hendelse av eksistensiell betydning i kvinnens liv.

– Smertebehandling kan ha flere negative konsekvenser, og det er grunn til å stille spørsmålet om noe går tapt på veien, spør de to.

De mener smerten er en del av en fysiologisk prosess som trigger den nevrohormonelle kaskaden. Dette sikrer progresjon i fødselen og fremmer kvinnens evne til å takle fødselsarbeidet og overgangen til morsrollen.

Følelse av mestring

– Det å takle smerten er en triumf og frembringer følelsen av mestring. Fødselssmerten er således en del av en helhet og skiller seg fra behandlingskrevende smertetilstander. Fjernes fødselssmerten fjerns også vesentlige elementer som kan ha betydning for relasjonene i familiedanningen og for kvinnens og familiens framtidige helse, skriver de.

– Intens smerte må kunne lindres

Kommentarartikkelen engasjerte flere lesere av Tidsskriftet. Anestesilege Eldrid Langesæter ved Rikshospitalet mener fødselssmerte må tas på alvor.

– Fødselssmerte er intens smerte. All annen akutt smerte av denne intensiteten, for eksempel etter operasjoner, blir behandlet. Valget om å få smertelindring må ikke gjøres vanskelig for den fødende med feilaktig informasjon og en ideologisk tilnærming om at smerte er bra, skriver hun.

Langesæter mener Hagtvedt og Eris påstand om at epidural fører til økt bruk av intervensjoner og operative inngrep er feil.

– Fødeepidural er ikke årsak til at fødselen ender med vakuum, tang eller keisersnitt, skriver hun.

– Oppsiktsvekkende

Anestesilege og stipendiat Andreas Barratt-Due stiller spørsmål ved om man blir en bedre mor etter en smertefull fødsel. Han mener det er oppsiktsvekkende at forfatterne antyder at smertelindring kan gjøre kvinner til dårligere «emosjonelle veiledere» samt ha negativ «betydning for relasjonene i familiedanningen og for kvinnens og familiens fremtidige helse».

– Dette er patriarkalske utsagn som stigmatiserer en stor gruppe kvinner som har tatt imot smertestillende ved fødsler. I tillegg tar de feil. En negativ fødselsopplevelse kan merke en for livet og smertelindring står helt sentralt i forebyggingen av dette, skriver han.

Han mener ikke det er et mål at alle fødende skal ha epidural smertelindring, men at epidural er overlegen annen fødselsanalgesi.

– I motsetning til hva Hagtvedt & Eri hevder, er det også dokumentert at epidural ikke er assosiert med økt frekvens av operativ forløsning, skriver han.

– Enig i at smerte er positivt

Det er ikke jordmor Ellen Blix enig i. Hun viser til en kunnskapsoppsummering fra 2007 som konkluderer med at epiduralanalgesi gir flere operative vaginale forløsninger. Hun deler Hagtvedt og Eris syn på at smerte kan være positivt.

– Intens smerte har ikke nødvendigvis sammenheng med at fødselen som helhet oppleves som negativ. I en svensk studie fant man at epidural økte risikoen for at kvinnen skulle beskrive fødselen som en negativ opplevelse, skriver hun, og mener følelsen av å mestre rier og smerte kan være en del av forklaringen.

Kvinnens eget valg

Men alle er enige i at det til syvende og sist er opp til den fødende selv.

– I fødselsomsorgen bør vi akseptere at begge syn finnes, og respektere at det også blant de fødende kan være forskjellige syn, skriver Blix.

– Det er den fødende som kjenner smerten og som må få legge føringer på hvordan denne smerten skal håndteres, skriver Barratt-Due.

– Alle som arbeider med fødende kvinner vet hvor ulike fødsler er. Den eneste som kan vurdere behovet for smertelindring er den fødende selv, skriver Langesæter.

– Det er individuelt hvilke ønsker og forventninger kvinnene har til det å føde, og de må gis forutsetninger for å kunne ta et informert valg, skriver Hagtvedt og Eri.