Militære leger i væpnede konflikter
Det skriver Leif Sverre Rosén på lederplass i Tidsskriftets sommernummer.
Både skadeomfang og typer av skade som de militære legene må håndtere, har endret seg de siste tiår. Rundt første verdenskrig var andelen sivile blant de drepte rundt 5 %. I senere konflikter har dette økt til mer enn 90%. Skadebildet er også betydelig endret på grunn av veibomber som er tildekket av metallprosjektiler og avføring. Kravet til medisinsk kompetanse har neppe vært større enn i dag, skriver Rosén.
Viktig med sammensatte team
Sammensatte legeteam bestående av ulike relevante spesialiteter er nødvendig for å sikre god nok behandling. Siden sikkerhetssituasjonen ofte er vanskelig er det også behov for militær kompetanse, så militære leger bør ha en grunnleggende utdanning i militære stridsferdigheter. Samarbeid med sivile hjelpeorganisasjoner er også avgjørende.
– Det har rådet en feilaktig oppfatning, ikke minst i Forsvaret, om at sanitetsarbeid ikke er farlig. At det ikke forholder seg slik har Kjetil Ness smertelig fått erfare, skriver Rosén, og viser til en artikkel i samme nummer av Tidsskriftet. I spalten Internasjonal medisin forteller anestesilege Kjetil Ness om sin erfaring som ISAF-lege i Afghanistan, der han selv ble offer for en veibombe.
På egen ben
Høsten 2005 overtok Norge ansvaret for stabiliseringsstyrken i Faryab-provinsen i Nordvest-Afghanistan. Helsetilbudet til befolkningen var marginalt, og det var behov for utstyr og strukturert kompetanseheving ved det regionale sykehuset i Meymaneh. Et norsk kirurgisk team, blant annet Ness, har siden 2006 arbeidet med å etablere et anestesiprosjekt i regionen. De lokale kollegene ble teamets viktigste ressurs.
– Anestesiprosjektet har etter hvert fått høy prioritet blant politikere og forsvarsledelsen i Norge, og lokale krefter står nå mer eller mindre på egenhånd for driften av anestesiavdelingen på sykehuset i Meymaneh, skriver Ness.
Les begge artiklene her:
Militære leger i væpnede konflikter