Hvordan samhandler legene?

De tre gruppene er enige om at samhandling er nødvendig i helsetjenesten, og at det innebærer å gjøre hverandre gode. Men hvordan er mer uklart. De er også noe skeptiske til hverandres kompetanse.

– Synet på samhandling blir preget av nivået legene er i. Men det er også forskjeller internt på samme nivå. Legene vektlegger ulike ting, sier Betty Pettersen til Tidsskriftet.

Sammen med kollega Roar Johnsen ved Institutt for samfunnsmedisin ved Universitetet i Tromsø har hun intervjuet 17 leger om deres oppfatning av samhandling mellom nivåene i helsetjenesten. Resultatet er en originalartikkel , publisert i Tidsskriftet nr. 5/2007.

Primærlegene vektlegger relasjoner

Noen leger føler de må forberede seg ekstra godt før de tar telefonisk kontakt med ukjente kolleger på høyere nivå. Foto Health and Medicine

Resultatene viser at primærlegene vektlegger tillit, respekt, kjennskap og tilgjengelighet, altså det relasjonelle. De mener samhandling med små avdelinger er lettere fordi de gjerne treffer samme person hver gang, noe som er tryggere, mer effektivt og gir en mer likeverdig dialog. Sentralsykehuset stiller strengere krav enn lokalsykehuset til presisjon og bredde i dokumentasjonen, noe som kan virke begrensende på samhandlingen, mener primærlegene. De er opptatt av hvordan henvisninger og epikriser speiler faglighet.

– Den enkelte primærlege skal turnere en rekke ulike systemer i sin samhandling, både Rikstrygdeverket, sosialkontor, rehabiliteringsinstitusjoner og spesialister – alle forskjelligartede apparater. De må lære seg mange koder og arbeidsmetoder og må altså være fleksible og ha et stort spekter av samhandlingskompetanse. Dermed blir vedkommende også sårbar, sier Pettersen.

Lokalsykehusleger vektlegger kapasitet

Lokalsykehusets leger vektlegger kompetanse, stabilitet og tilgjengelighet, altså kapasitet. De mener flere innleggelser gjort av primærleger fra kommuner utenom vertskommunen kunne ha vært unngått med en faglig diskusjon over telefon. Samarbeidet med primærleger fra vertskommunen karakteriseres som godt, på grunn av gjensidig kjennskap til hverandres ressurser. De opplever spenninger i forhold til å ta kontakt med ukjente kolleger på høyere nivå ved sentralsykehusene, og føler de må forberede seg ekstra godt. De synes også det er vanskelig å få anerkjennelse for sin spisskompetanse på enkeltområder, både i forhold til primærlege- og sentralsykehustjenesten.

Sentralsykehusleger vektlegger struktur

Sentralsykehusets leger vektlegger egen og samarbeidspartneres faglige interesse, tilgjengelighet og formaliserte strukturer, altså mer kapasitet og struktur. De synes å være lite opptatt av samhandlingen med lokalsykehuset, blant annet på grunn av usikkerhet til hvilke lokalsykehus de skal forholde seg til. Samhandlingen er bedre med leger i kommuner langt vekk enn fra kommuner nær sykehuset, mener sentralsykehuslegene. De har gode erfaringer med nettverksmøter, bestillerkontor, individuell plan og spesialsykepleiere for enkeltgrupper. De er altså opptatt av formaliserte strukturer for samhandling – i tillegg til kompetanse.

– Sykehusene har en utfordring når det gjelder distanse, både faglig og geografisk. Legene har positive erfaringer med strukturelle tilrettelegginger som gjør dem sikre på at faglige bidrag blir benyttet lengre ned, sier Pettersen.

Alle føler ansvar for pasienten

Legene uttrykker høy grad av ansvarsfølelse overfor pasientene, på alle tre nivåer.

– Vi syns det var både overraskende og spennende å oppdage utydeligheten i forhold til ansvaret for pasienten. Alle tre nivåene ønsker å være hovedansvarlig for oppfølgingen av pasienten, og det var liten bevissthet omkring bestiller-utfører-modellen. Det tyder på at det trengs en tydeliggjøring av rollene, med utgangspunkt i at det er primærlegen, altså fastlegen, som er påtenkt koordinatorrollen, sier Petteresen.

Kommentarer

(0)
Denne artikkelen ble publisert for mer enn 12 måneder siden, og vi har derfor stengt for nye kommentarer.