Når en lege trenger lege

Det finnes tre behandlingstiltak spesielt for leger; støttekollegaordningen, lege-for-lege-ordningen og kurs- og rådgivningstjenesten ved Villa Sana. Legeforeningens forskningsinstitutt har kartlagt hvor godt legene kjenner til disse ordningene, på oppdrag fra Legeforeningens koordinerende helse- og omsorgsutvalg (KOHO) som har det sentrale ansvaret for tjenestene.

Middels godt kjent

I løpet av høsten 2005 svarte 998 yrkesaktive leger anonymt på et spørreskjema. Resultatene, som presenteres i Tidsskriftets julenummer , viser at 66% av de spurte kjenner til støttekollegaordningen og lege-for-lege-ordningen. Tilbudet, som går ut på at de kan konsultere leger med erfaring i kollegaarbeid, var best kjent i Helse Sør-området og blant leger over 50 år. I forhold til spesialitetsgruppe var det samfunnsmedisinerne som kjente best til tilbudet (87%). Villa Sana er et tilbud om rådgivning og kurs for leger, og eventuelt ektefelle, på Modum Bad. 53% kjente til dette tilbudet, og best kjent var det blant psykiaterne (79%).

– Gledelig mange

7% av legene hadde vært i kontakt med støttekollegaordningen selv, mens 11% hadde benyttet seg av lege-for-lege-ordningen. Knapt 4% hadde vært til rådgivning og/eller kurs på Villa Sana.

Instituttsjef Olaf Aasland ved Legeforeningens forskningsinstitutt, som er førsteforfatter av artikkelen i Tidsskriftet, mener dette var overraskende mange.

– Sett i forhold til at relativt få kjenner til tilbudene var det flere enn ventet som svarte at de hadde benyttet seg av dem. Det var en gledelig overraskelse, og det er ikke slik at tallet bør være så lavt som mulig, sier Aasland til Tidsskriftet.

Et klart behov

To av tre leger mener det er behov for egne behandlingsalternativer for deres yrkesgruppe. Tre av fire mener det er behov for lege-for-lege-ordningen, selv om alle leger også har en egen fastlege.

– Når man får tildelt en fastlege kan det bety at det blir kollegaen vegg i vegg. De fleste av oss vil ha en fastlege vi ikke kjenner for godt, sier Aasland.

For dårlig informasjon

Han mener den høye svarprosenten indikerer at egne hjelpe- og støtteordninger er noe legene er opptatt av. Samtidig er det bare to av tre leger som kjenner til ordningene, noe som kan tyde på at informasjonen har vært for dårlig.

– Legeforeningen bør nok sørge for enda bedre informasjon, gjerne i flere kanaler enn i dag. Fylkesavdelingene, som koordinerer hjelpe- og støtteordningene, kan trolig gjøre en ekstra innsats på informasjonssiden, og leger som har forsøkt tilbudene selv kan gjerne fortelle om det til andre kolleger. Det vil kanskje føre til en større aksept for det å ha problemer og oppsøke hjelp, mener Aasland.