
- Hunder kan lukte blærekreft
I en studie publisert i dagens utgaven av BMJ ble urinprøver fra 36 pasienter med blærekreft og 108 kontrollpersoner undersøkt. Seks hunder av ulik rase og alder var på forhånd trent i sju måneder for å lære å skille mellom urin fra pasienter med blærekreft og andre. Hver hund luktet på sju urinprøver, én positiv prøve og seks kontrollprøver. Eksperimentet ble gjentatt åtte ganger. Hundene markerte prøven de plukket ut ved å legge seg ned ved siden av den.
4 av 10 rett
De sju hundene valgte riktig urinprøve i 22 av 54 tilfeller, eller i 41 % av tilfellene sammenliknet med en tilfeldig treffprosent på 14. Hundene lot seg ikke forvirre av annet innhold i urinen, som for eksempel blod. En forbløffende observasjon var at hundene gjentatte ganger markerte ved en urinprøve fra en person som hadde negativ cystoskopi og negativ ultralydundersøkelse. Personen ble på grunnlag av hundenes funn derfor undersøkt på nytt, og det ble funnet et nyrekarsinom.
Hunder har en sterkt luktesans, og kan læres opp til å oppdage blærekreft. Foto Eline Feiring |
Kreftsvulster produserer flyktige organiske forbindelser, og noen av dem har trolig en karakteristisk lukt. Selv i svært små mengder er det mulig at de kan spores av hunder, som har en svært sterk luktesans.
- Vår studie er det første eksperimentelle holdepunkt for at hunder kan oppdage kreft ved hjelp av luktesansen mer effektivt enn ved en tilfeldighet. Resultatene kan være et godt utgangspunkt for fremtidige studier, skriver forskerne.
Gammel hypotese
Hypotesen om at hunder kan spore kreftsvulster ved hjelp av luktesansen ble først fremmet i et leserbrev i The Lancet i 1989. En kvinnelig pasient påstod at hunden hennes plutselig hadde vist stor interesse for en hudlesjon som senere viste seg å være malignt melanom. Det finnes flere anekdotiske beretninger om det samme.
- Studien er enkel og elegant, og resultatene virker entydige. Hunder kan trenes opp til å gjenkjenne og markere en uvanlig lukt i urinen til pasienter med blærekreft, skriver professor Tim Cole i en kommentarartikkel i samme nummer av BMJ.