Fakta i saken
Pasienten var en kvinne i 30-årene med en sjelden og alvorlig progredierende sykdom som rammer flere organer. Om lag 75 % av dem som får adekvat behandling, lever etter ti år.
Pasienten beskrives som beskjeden og opptatt av ikke å være til bry. Tidligere var hun i jobb, men de siste årene var hun uføretrygdet. Hun var enslig, uten barn eller søsken. Foreldrene hadde i liten grad tatt del i pasientens sykdom.
Den ansvarlige sykehusavdelingen oppfattet pasienten som en kvinne med livsmot, som alltid møtte punktlig til kontrollene og som etter forholdene levde bra med sin tilstand. I forbindelse med en akutt komplikasjon for noen år tilbake ble hun svært deprimert, men hun responderte godt på antidepressiver. Hun hadde etter dette et stabilt og etter forholdene godt funksjonsnivå, blant annet trente hun to ganger i uken i et treningsstudio.
Kort tid før hun døde, fikk hun en alvorlig komplikasjon som krevde intensivbehandling, inkludert respirasjonsstøtte, ved universitetssykehuset. To uker senere var hun stabilisert og kunne overføres til lokalsykehus. I en telefonsamtale fra lokalsykehuset ble det imidlertid fortalt at hun var svært deprimert og at hun ikke ønsket videre behandling. Pasienten ble vurdert som samtykkekompetent, og lokalsykehuset valgte derfor å legge til grunn hennes ønske om å stanse deler av den medikamentelle behandlingen, blant annet glukokortikoider. Hun ønsket imidlertid å fortsette med antidepressiver. Via telefon anbefalte legene ved universitetssykehuset tett oppfølging fra psykiatrisk helsetjeneste, spesielt med tanke på om pasienten fortsatt var samtykkekompetent og i stand til å gjøre et autonomt valg. Legene ved universitetssykehuset mente videre at brå seponering av glukokortikoider kunne ha flere uheldige effekter: Grunnlidelsen kunne forverres, pasientens depresjon kunne forverres, og det kunne oppstå en addisonkrise med slapphet, apati og manglende livslyst.
Tre uker senere var ansvarlig overlege ved universitetssykehuset på ny i kontakt med lokalsykehuset, men fikk da høre at pasienten var overført et annet lokalsykehus. Da han ringte dit, fikk han vite at pasienten var overført til et sykehjem der hun fikk palliativ behandling. Ansvarlig sykehjemslege lovet å formidle til pasienten at man hadde ringt fra universitetssykehuset og at hun var velkommen tilbake til den ansvarlige avdelingen der om hun ønsket det.
Fra sykehjemmet ble pasienten overflyttet til en tilsynsbolig. Overlegen ved universitetssykehuset ringte dit noen dager senere for å få formidlet til pasienten at hun kunne komme tilbake til universitetssykehuset, hvis ønskelig. Det ble da fortalt at pasienten hadde mye angst og var svært deprimert, at hun var sengeliggende og hadde sluttet å spise, men at hun fortsatt tok til seg noe væske. Overlegen tok deretter kontakt med fastlegen som hadde ansvar for tilsynsboligen. Han uttrykte usikkerhet rundt hvor «stabilt» pasientens ønske om å dø var, og understreket at selv om den kroniske tilstanden var alvorlig, kunne hun med behandling fortsatt leve i mange år med rimelig god livskvalitet. Overlegen oppfattet det slik at fastlegen skulle se til pasienten, men da han ikke hørte noe, tok han på ny kontakt med fastlegen et par uker senere. Fastlegen fortalte da at pasienten var død, og at han ikke hadde hatt ansvar for pasienten den siste uken før hun døde, ettersom han var på ferie.