Artikkel
Uttrykket «ikke-steroide antiinflammatoriske midler» kom i bruk i 1960-årene. Navnet ble valgt for å markere avstand til kortison, som var kommet i miskreditt på grunn av bivirkningene.
Michael W. Whitehouse. Foto: privat
Legemiddelkategorier kan fremstå som hentet ut av evigheten, som om de enkelte legemidlene først senere er kommet til, har funnet sin plass i rett kategori og gitt kategorien innhold. Men legemiddelkategorier er komplekse historiske produkter. De er skapt og brukt for å løse helt konkrete utfordringer og er blant byggeklossene i det kulturelle systemet vi kaller moderne medisin. Med kategorien NSAID – der navnet sier svært lite – er dette åpenbart. Selv når det er brettet fullt ut som «ikke-steroid antiinflammatorisk middel», sier det kun at midlet er mot betennelse – og at det ikke dreier seg om steroider. Som om den viktigste egenskapen til diklofenak var at det ikke var prednisolon. I forbindelse med et medisinsk-antropologisk feltarbeid ble jeg interessert i opphavet til denne legemiddelkategorien og oppdaget at termen «non-steroidal anti-inflammatory drug» var krevende å undersøke historisk.
Steroider
Steroider
Kortikosteroidene ble beskrevet av den østerriksk-kanadiske legen Hans Selye (1907 – 82) i 1941 (1, 2) . Åtte år senere ble behandling med kortikosteroider oppfunnet. Det lot til å være et vidundermiddel. Bruken i behandling av leddgikt var utstrakt. For første gang kunne et legemiddel modifisere giktens sykdomsforløp. Prisen viste seg imidlertid å være høy: Mangfoldige, alvorlige og hyppige bivirkninger ble beskrevet. Bak beskrivelsene lå allerede sårbare pasienters ødelagte kropper. Før 1950-årene var forbi hadde revmatologien veket tilbake fra steroidene. Det var nå nødvendig å finne alternativer og samtidig signalisere at faren knyttet til steroider var over. Løsningen sprang ut av undersøkelser av antiinflammatoriske midlers innvirkning på bruskdanning i kyllingembryo, som kjemikeren Michael W. Whitehouse (f. 1930) og biologen James W. Lash (1929 – 2000) gjennomførte sent i 1950-årene.
Ikke-steroider
Ikke-steroider
Resultatene som Whitehouse presenterte under den første internasjonale kongressen i endokrinologi i København i 1960 (3) og publiserte i Nature året etter (4) , beskrev eksperimenter med steroidhormonene kortison og hydrokortison og med syntetiske etterligninger. De beskrev også eksperimenter med fenylbutazon, flere kaliumsalter og cinkofen, men ingen felles egenskaper gjorde det naturlig å gruppere disse midlene, som ikke var steroider. Da Whitehouse organiserte teksten, grupperte han dem derfor som «ikke-steroide».
Det som så skjedde sier mye om hvordan medisinskfaglige begrep kan oppstå i skjæringspunktet mellom det vitenskapelige og det mellommenneskelige: Det uttrykket Whitehouse hadde skriblet frem evnet enkelt å signalisere hvilke legemidler som var kortisonpreparater og hvilke som ikke var det. Den grensen hadde andre behov for å gå opp i andre sammenhenger. Innen få år var formuleringen blitt til et fast uttrykk. Første treff i PubMed på begrepet «non-steroid anti-inflammatory» er fra 1963. I 1964 ble International symposium on non-steroidal anti-inflammatory drugs arrangert, og bok med samme tittel utkom året etter (5) .
Pragmatisk kategoridanning
Pragmatisk kategoridanning
To ting er verdt å merke seg: Begrepet «ikke-steroid» var ikke tiltenkt den rollen det siden fikk da Whitehouse først formulerte det. Kategorien ble til som utilsiktet konsekvens av Whitehouses pragmatiske valg. Og: Grunnen til at begrepet ble etablert som legemiddelkategori var fundamentalt sosial . Uttrykket svarte til pragmatiske behov utenfor laboratoriet, der mangfoldige aktører ønsket å dreie revmatologien bort fra steroider uten at et klart alternativ forelå. Kategorien «sykdomsmodifiserende antirevmatiske medikamenter» (disease-modyfying antirheumatic drug, DMARD) fantes ennå ikke (6) .
I dag brukes primært akronymet NSAID. Det ble første gang anvendt i 1973. Et søk i PubMed i 2016 gir over 200 000 treff. Denne forkortelsen inviterer ikke like opplagt til spørsmål om hvorfor det er et poeng at et legemiddel ikke er kortison. Slik bidrar kategorien i mindre grad til å opprettholde stigmaet som kortisonbehandlingen pådro seg.
Artikkelen er basert på en større undersøkelse som er publisert i tidsskriftet Inflammopharmacology (7) .