Svakhetsfornektere?
I intervjuet beskrives det at Petter som tre måneder gammel baby ikke fikk senskade av å være med på todelt legevakt i Østerdalen og bli igjen hos taxisjåføren (2). Barnehjernen er noe av det mest sårbare vi kan tenke oss. Trygg, stabil tilstedeværelse av de nærmeste omsorgspersonene former de synaptiske forbindelsene som igjen former hvordan vi er som voksne (3, 4). Hvem kan i 2015 uten å blunke si at et barn ikke tar skade av å våkne i fanget hos vilt fremmede i en kald bil? Kan vi som leger stilltiende godta at et slikt bilde av livet som lege er malen for hva vi, som gruppe, ønsker skal forherliges? Riktignok fortelles det at «Petter våknet hvert kvarter hele natten igjennom i minst ett år etterpå. Hvis vi sov i fem timer, våknet han 20 ganger» (2). Intervjueren stiller ikke et eneste kritisk spørsmål. Men jeg kjente at det stakk i meg – jeg som har Barn – livskvalitet og kompetanse som tema for doktorgraden min, som jeg «selvsagt» fullførte på rekordfart og leverte tre måneder før tiden, slik at jeg kunne benytte sjansen til å ta et år som Honorary Academic i Melbourne, Australia, mens komiteen arbeidet med om jeg fikk avhandlingen godkjent. For jeg møtte meg selv i døren, igjen. For er det ikke slik at jeg også presterer, hele tiden, fortsatt i en alder av 52 fordi jeg søker etter anerkjennelse, bekreftelse og vil bli hørt eller sett?
Jeg leste videre, om Petter som har mange verv, og som har studert «økonomi, statsvitenskap og jus parallelt med medisinstudiet i Oslo, har studert medisinsk informatikk ved Harvard University, tatt en master i statistikk og epidemiologi ved Yale University og deretter en doktorgrad i immunologi ved Universitetet i Oslo» (2). Og han har ikke hatt en eneste helg fri etter han ble voksen. Kanskje mor, som er kardiolog på Rikshospitalet, og som uttaler at «sykdom er aldri gyldig grunn» (2), også bør stoppe opp og reflektere, tenkte jeg og fnøs inni meg …
Men så møtte jeg meg selv i døren på nytt. Har ikke jeg stått over mine barn og sagt omtrent det samme, mens min kone har sagt «la henne få bli hjemme, hun har godt av det, hun trenger en dags pause – til å hvile, tenke og bli frisk». Og jeg er blitt irritert. Verden blir ikke til ved hvile og tankeflukt, har jeg konkludert. Det er hardt arbeid som gjelder. Vagt demret det likevel for meg at jeg noen ganger mens jeg kjørte til jobben, og hadde litt tid til refleksjon, har tenkt på artiumsteksten og faktisk spurt meg selv: Var det jeg gjorde der, egentlig forakt for svakhet? Er jeg som lege blitt en rendyrket svakhetsfornekter? Hvorfor ble jeg egentlig lege, lærte jeg forakt for de svake allerede tidlig? Fortsatte det i gruppearbeidet på skolen da jeg alltid skulle bidra til å «trekke de svake opp»? Hvilken rett har jeg til alltid å skulle gi råd, være den som vet hva som er friskt, og hva som er sykdom? Eller kanskje tenker jeg egentlig at sykdom er å vise svakhet?
Kanskje er alle vi leger like, samme klon. Vi var best på skolen, ellers kommer man jo ikke inn på medisinstudiet, og studiet tok vel ikke akkurat fra oss tanken om at vi er de beste. Kanskje vil vi at alt skal bli friskt fordi vi ikke tåler det svake, og vi vil være fikserne? Huff, har jeg tenkt, men så har det velsignede sykehuset omfavnet meg, og jeg har kjent på følelsen av å være den som fikser, den som er flink, den som kan briljere, selv om jeg må konkurrere litt med kollegene mine (og forsøke å vise at jeg har rett og er best). Jeg har gått på jobb med feber og gastroenteritt og følt meg som en helt. Jeg har vært på vakt og prustet som en hval, mens lungebetennelsen har fått antibiotikaen sin, og innerst inne har (lille meg) kjent at noen må vel se meg, for nå er jeg flink. Og jeg har ikke hatt noen forståelse for dem som har fnyst av meg.