Et svarteperspill
– Man kan spørre seg om vi har nådd en grense for hva vi kan bruke på helse og hvem det egentlig er som bestemmer. Flere og flere beslutninger av betydning for oss som arbeider i helsevesenet foretas av mennesker vi ikke vet hvem er; personer som ofte er unntatt demokratisk kontroll. Det gjelder spesielt helsebyråkrater og innleide konsulenter; personer med beskjeden faglig innsikt og uten arbeidserfaring fra «gulvet». Til syvende og sist er det vi «på gulvet» som får ansvaret for følgene av beslutningene deres, påpekte Gisvold.
– Standardisert pasientforløp, kortere liggetid og rask hjemsendelse er bra for de pasientene dette passer for, men det er ikke slik at «one size fits all». De eldre, med sammensatte sykdommer blir taperne. Dette kan bli et uverdig svarteperspill for å blitt kvitt pasientene fortest mulig; få dem over på et annet budsjett. Leger oppfordres til ikke å legge inn pasienter. Jeg setter det litt på spissen, men det blir et ping-pong spill om hvem som skal betale regningen.
Det er de eldre, de sykeste og de svakeste som rammes av dette. Med dagens overfylte sykehus er allerede de eldre og de sykeste taperne. Dette er fremprovosert av foretaksreformen og samhandlingsreformen. Når Norheim-utvalget temmelig klart åpner for bruk av alder som et prioriteringskriterium vil denne utviklingen forsterkes, påpekte Gisvold.
– Tungt rammede pasientgrupper blir satt opp mot hverandre. Tør ikke våre ledere å si i fra? Hvorfor ikke si at det kan være uforsvarlig og at konsekvensene kan bli svært alvorlige? Jeg forstår ikke hvorfor en sykehusdirektør ikke kan si ifra. Jeg savner noen ganger slike utsagn, uttrykte Gisvold.