Når eldre tar sitt eget liv – gjør det noe?

Er forståelse også aksept?

Det er lett å ha forståelse for den svekkede og hjelpeløse gamle som føler seg uten verdi og uten tilhørighet. Men dersom vi som samfunn ut fra en slik forståelse inntar en mer aksepterende holdning til at eldre mennesker ønsker hjelp til å dø eller selv velger å forlate livet, bør vi stille noen spørsmål. Den franske sosiologen Émile Durkheim (1858 – 1917) så selvmordsrisiko i sammenheng med forhold i samfunnet (9). Han hevdet at selvmordsrisikoen ble større i grupper som samfunnet ikke verdsatte. Durkheim beskrev flere «selvmordstyper», hvorav en på norsk betegnes som «de ensommes» selvmord. De handler om mennesker som står utenfor samfunnets fellesskap.

Sentralt i forståelsen av de gamles selvmord er opplevelsen av ikke å være noe verd, og at dette igjen har sammenheng med funksjonstap og hjelpeløshet. Er dette en individuell opplevelse alene, eller speiler det trekk i samfunnet? Har Durkheim rett? Er det slik at vi i virkeligheten ikke bryr oss særlig om de eldste og skrøpeligste? Vi ser for oss at våre suksessidealer skal gjelde også de gamle. Det er ikke noe galt i å håpe at man beholder helse og funksjon hele livet, men for de fleste vil det komme en periode mot slutten av livet hvor målsettingen må være en annen. Sjelden ser man de gamle som en ressurs. For samfunnet omtales de som en kostnad og en byrde som samfunnet ikke kan mestre. En tsunamibølge!

Holdninger viser seg i praksis. I likhet med andre aldersgrupper har rimelig friske eldre det godt i Norge. Situasjonen for dem som ikke lenger mestrer livet og blir avhengig av hjelp, kan fort bli annerledes. Jeg vet ikke hvor mange de er, men de er altfor lette å finne.

Det handler om de gamle og hjelpeløse. Det handler om den forvirrede gamle kvinnen som ble sendt hjem fra korttidsopphold – mot pårørendes og fagpersoners advarsler. Kort tid etterpå satte hun fyr på seg selv og leiligheten og døde. Eller om den gamle mannen med svære angstanfall og depresjonssymptomer som ba om korttidsplass fordi han ikke holdt ut å sitte isolert hjemme. Han fikk avslag og tok sitt eget liv.

Til tross for mange år med løfter mangler det et stort antall sykehjemsplasser. Eldre nedprioriteres i kommunene når behov settes opp mot behov. Det stilles spørsmål om hvorvidt enerom på sykehjem er en riktig prioritering når skoler og barnehager trenger oppussing (10).

Mange av historiene om de eldre i den norske selvmordsstudien handlet om at de ikke fikk den hjelpen de hadde behov for mot slutten. De var svingdørspasienter på sykehus eller ble ikke prioritert til innleggelse. Slik viser vi de gamle hva de er verd.

Den svenske historikeren Birgitta Odén sier at eldres selvmord er et følsomt mål på samfunnets moral (11). Når forebygging ikke er noe tema, er det en form for aksept av eldre menneskers selvmord. Et nytt forskningsprosjekt i regi av en internasjonal forskergruppe om eldres selvmord handler om aktiv dødshjelp (Annette Erlangsen, personlig meddelelse). Hypotesen er at de eldre som ønsker hjelp til å dø, gjør det fordi de de er påvirket av samfunnets aldersfiendtlige holdninger og frykter at de ikke skal få god hjelp mot slutten av livet.