Påstandene
56 % av påstandene ble kategorisert som riktige og med klinisk relevans (tab 2). Til sammenlikning påviste studien fra 2004 48 % riktige påstander (5). Denne forskjellen er relativt liten, og en eventuell kvalitetsforbedring i det skriftlige reklamematerialet ser i beste fall ut til å være moderat. Liknende utenlandske studier av legemiddelreklame i tidsskrifter fra årene mellom de to norske undersøkelsene viser tilsvarende resultater (6, 20).
Som i 2004-studien var få påstander direkte gale (tab 2). En av påstandene som vi kategoriserte som gal, er av et konkurrerende legemiddelfirma blitt innklaget til Rådet for legemiddelinformasjon (21). Det kan tyde på at det sjelden oppgis direkte gal informasjon og at legemiddelindustriens selvjustis holder grove overtramp nede på et minimum.
Det var derimot en betydelig andel påstander som verken var helt riktige eller helt gale, men som var intetsigende eller uten klinisk relevans (tab 2). Slike påstander går på tvers av legemiddelforskriftens krav om at informasjonen skal være saklig og nøktern og ikke være misvisende eller overdrive preparatets verdi (1). I alt ble 10 % av påstandene i vårt materiale klassifisert som intetsigende, mens 14 % av påstandene ble klassifisert som riktige, men uten klinisk relevans (tab 2). Reklameutsendelser er i seg selv assosiert med økt forskrivningsfrekvens for det aktuelle preparatet (3), og intetsigende og/eller irrelevante påstander kan derved føre til økt forskrivning av et preparat på sviktende grunnlag.
Vi tok ikke stilling til hvorvidt de refererte studiene i reklamen var av høy eller lav kvalitet, selv om dette er av åpenbar relevans. Generelt så vi stor variasjon i kvaliteten på de refererte studiene. Et eksempel på en studie med tvilsom kvalitet er referansen for påstanden «gir en signifikant bedring av øyeallergi-symptomer» for antihistaminet Opatanol. Påstanden er ifølge våre kriterier kategorisert som riktig og med klinisk relevans. Den refererte studien var imidlertid ikke blindet (22). En gjennomgang fra 2010 fant at kun 55 % av randomiserte, kontrollerte studier som ble brukt som referanser i legemiddelreklamer i tidsskrifter var av høy kvalitet (23). At en påstand er klassifisert som riktig i vår studie, betyr altså kun at den er i overensstemmelse med det som er angitt i referansen – det er ingen garanti for at den er sannferdig eller korrekt.
Vi vurderte heller ikke påstandene opp mot annen tilgjengelig relevant litteratur, men kun mot referansene i den aktuelle reklamen. Høykvalitetsstudier med andre, «upassende» resultater kan ha blitt utelatt som dokumentasjon for påstander i reklamen. Et eksempel: I en reklameforsendelse for Celebra (celekoksib) hevdes det at dette COX-2-selektive ikke-steroide antiinflammatoriske midlet (NSAID) har en tilsvarende risiko for å utløse kardiovaskulær sykdom som andre NSAID-preparater. Påstanden bygger på en metaanalyse med forfatterbidrag fra produsenten Pfizer (24). I denne studien er celekoksib sammenliknet med placebo og andre NSAID-preparater, der diklofenak, som har en COX-2-selektivitet som ligger nær celekoksibs (25), er en mye brukt komparator. Det er ellers verdt å merke seg at metaanalysen via et finurlig eksklusjonskriterium blant annet utelater en sentral randomisert kontrollert sikkerhetsstudie med 2 035 pasienter der celekoksib ble sammenliknet med placebo. Denne viste at celekoksibbrukerne hadde en statistisk signifikant risikoøkning (hasardratio lik 4,5) for å dø av kardiovaskulære årsaker sammenliknet med dem som fikk placebo (26). Slike tilfeller av informasjonsseleksjon tilfører reklamen åpenbare slagsider.
I tilfeller der en påstand hadde motstridende referanser, ble den kategorisert som riktig dersom påstanden var dokumentert i minst én av referansene. En reklameforsendelse for Lyrica inneholdt påstanden «lindrer depressive symptomer assosiert med nevropatisk smerte» knyttet opp mot tre litteraturreferanser (27) – (29). Den ene av de tre (27) konkluderer med at det ikke ble sett signifikante endringer i depressive symptomer, den andre (28) har ikke depressive symptomer som endepunkt, mens den tredje referansen (29) oppgir signifikant bedring av depressive symptomer. Å ha mange referanser bak en påstand kan gi et inntrykk av omforent tyngde, noe som i dette eksemplet viste seg å være uberettiget.
Målet med vår studie var å evaluere hvorvidt legemiddelfirmaene fulgte forskriftens krav om dokumentasjon og nøkternhet i sine reklamebrosjyrer. Eksemplene antyder en kompleks virkelighet der også reklame som tilsynelatende er i samsvar med forskriften kan formidle tvilsom informasjon. Dette kan igjen innebære at den reelle andelen helt riktige og klinisk relevante påstander er lavere enn de 56 % vi kom frem til etter gjennomgang av reklamematerialet.