logo

Avansert søk
Anmeldelser

Solid lærebok i intensivmedisin

H K Flaatten 
Olav Stokland
Kardiovaskulær intensivmedisin

2. utg. 468 s, ill Oslo: Cappelen Damm Akademisk, 2011. Pris NOK 648

ISBN 978-82-02-32785-9

Dette er sjelden vare: En lærebok om intensivmedisin for leger – på norsk! Tidligere er det stort sett litteratur beregnet på utdanning av intensivsykepleiere som er utgitt i Norge. Forfatteren er en erfaren intensivmedisiner med bakgrunn fra så vel kardiologi som anestesiologi, dermed har han spesielt god innsikt i temaet.

Nå dekker ikke denne utgivelsen hele intensivmedisinen, men en viktig del: Kardiovaskulær intensivmedisin er hovedtema, noe tittelen klart gir beskjed om. Noen mer generelle intensivmedisinske temaer tas opp i siste kapittel, uten at det rokker ved inntrykket av at hovedvekten er lagt på sirkulasjon.

De sju kapitlene spenner fra hjerte- og karfysiologi, målemetodikk, viktige kliniske diagnoser, EKG, sjokk og perioperativ kardiovaskulær evaluering. Teksten er lettlest og stort sett godt oppdatert, med referanser fra 2010.

To kapitler likte jeg spesielt godt. Det ene er det om målemetodikk, som bør bli obligatorisk lesing for alle som driver med intensivmedisin. Det er ikke lett å finne gode forklaringer (på norsk) om eksempelvis de nye metodene varmefortynning (termodilusjon), pulskonturanalyse og kontinuerlig måling av hjertets minuttvolum. PiCCO-kateter (pulse induced continous cardiac output) har i stor grad overtatt for lungearteriekateter i norske intensivenheter. Hvordan dette virker – både med tanke på måling av minuttvolum samt de deriverte variablene ekstravaskulært lungevann og intratorakalt blodvolum – forklares. Det andre kapitlet som bør være av stor interesse for alle som gir anestesi til pasienter med hjerte- og karsykdom, er perioperativ kardiovaskulær evaluering og behandling ved ikke-kardial kirurgi.

I en så omfattende utgivelse savner jeg en litt bedre (mer dekkende) beskrivelse av ekkokardiografi. Som forfatteren skriver er denne teknikken blitt rutine ved de fleste intensivavdelinger, og vanligvis utført av intensivlegene selv. Temaet fortjener derfor bredere omtale, kanskje i en fremtidig oppdatering?

Noen detaljer skjemmer en ellers velkomponert helhet. Referansene til Joachim Boldts arbeider burde vært tatt ut. Boldt ble i 2010 avslørt for uredelig forskning, og hans arbeider er nå trukket tilbake av ledende tidsskrifter innen anestesi og intensivmedisin. Under omtale av streng blodsukkerkontroll (i kapitlet om sjokk) er det ikke referert til den største studien, NICE-SUGAR (1). I denne ble det vel slått fast en gang for alle at som generell regel bør man være forsiktig med streng kontroll av blodsukkernivået (definert som normoglykemi). I omtalen av sepsisepidemiologi er det skuffende få referanser fra vår del av verden. Men de finnes, både fra vårt land og ikke minst fra Finland.

Til tross for dette gir Kardiovaskulær intensivmedisin et solid inntrykk og bør være selvsagt lesing for alle leger som på hel- eller deltid arbeider med kritisk syke. Som oppslagsverk bør den være tilgjengelig på alle hjerteovervåkingsenheter, på biblioteket og i fremskutt linje på vaktrommet.

Litteratur

1.

Finfer S, Chittock DR, Su SY et al. Intensive versus conventional glucose control in critically ill patients. N Engl J Med 2009; 360: 1283 – 97.