Suprakondylære humerusfrakturer
Randsborg & Sivertsen skrev nylig en god oversiktsartikkel om suprakondylære humerusfrakturer (2). Også på landsbygda i Nepal er dette en vanlig fraktur, selv om både leveforhold og behandlingstilbud er svært forskjellige fra Norge (3). Hovedbudskapet i artikkelen er at perkutan pinning under gjennomlysning gir gode resultater. Om lukket reponering og gipsing skriver de at «behandlingen gir relativt mange komplikasjoner», og at «dessverre er denne metoden vanlig i flere deler av verden». Begge deler er riktige ut fra norske forhold, men må nyanseres på verdensbasis.
Her ved det lille (årsregnskap for hele sykehuset i 2010: ca. 2 millioner kroner) Okhaldhunga sykehus i Nepals fjellverden behandlet vi i fjor i tre åpne og 42 lukkede suprakondylære frakturer av Gartlands type 2 og 3 hos barn. Type 1 registreres ikke i vårt prosedyreregister, fordi de ikke behandles med noen kirurgisk prosedyre. De lukkede frakturene ble reponert og fiksert med gipslaske. Gjennomlysning er ikke tilgjengelig. Hvis røntgenbilde etter reponering viste uakseptabel stilling etter ett, eventuelt to reponeringsforsøk, ble det gjort åpen kirurgi og fiksering med kryssede pinner. Denne siste behandlingsmetoden blir i artikkelen opplyst å ha betydelige komplikasjoner, og «er derfor ikke å anbefale». Strekkbehandling kunne vært et enkelt og billig alternativ, men siden dette krever lang liggetid, er det vanskelig å motivere pasienter for det (4).
Resultatet er at vi fortsetter å praktisere lukket reponering og fiksering med gips. Dette er vanlig på sykehus i Nepal (5). Indiske studier har vist gode resultater av slik behandling, også helt nylig (6). Alternativet her er ikke pinning under gjennomlysning. Alternativet er det som fremdeles er situasjonen for svært mange barn med denne typen fraktur, nemlig ingen behandling.
Figur 1 viser røntgenbilder av en av våre pasienter. Kontrollrøntgen etter en uke viste forhold som etter siste reponering, og det samme etter tre uker, da gipslasken ble fjernet. Pasienten fikk ikke optimal medisinsk behandling ut fra norske forhold, men den enkle behandlingen som er tilgjengelig her. Resultatet var likevel klart bedre enn det ville vært uten behandling, og det er godt håp om at han blir arbeidsfør i begge armer. For de fleste barn som får slik fraktur her i Nepal, er det en skade direkte relatert til deres daglige arbeid. De innlegges etter å ha falt ned fra trær eller utfor stup mens de har samlet fòr til familiens husdyr (fig 2). Ubehandlet gir disloserte suprakondylære humerusfrakturer redusert evne til manuelt arbeid resten av livet, en katastrofe i et samfunn der manuelt arbeid gir livsgrunnlag for de fleste.