Varierende omfang av praktisk læring
Turnusleger med tredelt tjeneste (med indremedisin, kirurgi og psykiatri) hadde i gjennomsnitt noe mindre praktisk erfaring og oppfølging av kirurgiske og indremedisinske pasienter (10). Over 40 % av turnuslegene som hadde gjennomført tredelt tjeneste, mente varigheten av tjenesten ved kirurgisk avdeling var for kort, og nesten 80 % mente det samme om tjenesten ved medisinsk avdeling. Motsatt mente 34 % at varigheten av tjenesten ved psykiatrisk avdeling var for lang. Mange veiledere var kritiske til varigheten av turnustjenesten ved kirurgisk og medisinsk avdeling for de turnusleger som hadde tredelt turnustjeneste. 14 av 15 veiledere mente tjenesten ved kirurgisk og medisinsk avdeling var for kort.
Disse resultatene er ikke overraskende. Når seks måneders tjeneste reduseres til fire, minker antallet pasientsituasjoner tilsvarende. Spørsmålet er om reduksjonen i omfang av praktisk opplæring kan oppveies ved at turnuslegene får innsikt og erfaring i et tredje fagområde. Et like viktig spørsmål er om læringskurven er flat gjennom hele tjenesten eller om den viktigste læringen først finner sted når turnuslegen er innarbeidet i avdelingens rutiner. I så fall er det ikke et lineært bytteforhold når det fordeles tid ved de enkelte avdelinger.
Små sykehus ga noe bredere og mer helhetlig erfaring i pasientbehandling enn store sykehus (10). For kirurgiske avdelinger var det ingen nevneverdig forskjell mellom små og store sykehus når det gjaldt turnuslegenes praksis i journalopptak og diagnostisering. Derimot var det en stor forskjell for de øvrige nevnte avdelingsrutinene, slik som assistering ved operasjon, etterbehandling, visittgang og epikrise. Ved mindre sykehus syntes disse rutinene i større grad å være en etablert del av tjenesten på kirurgiske avdelinger enn ved større sykehus. Det samme gjaldt i noen grad for tjenesten ved medisinske avdelinger. Det var ingen tilsvarende forskjeller ved psykiatriske avdelinger.
Noen større sykehus ser ut til å praktisere en stor grad av arbeidsfordeling. Dette vil for noen turnusleger innebære at pasientkontakten stort sett begrenses til innleggelser. De større sykehusene, særlig de kirurgiske avdelingene, må legge til rette for at turnuslegene i større grad kan følge pasienten gjennom alle typer rutiner under hele sykehusoppholdet.
I kommunehelsetjenesten hadde praktisk læring sammenheng med vakthyppighet, som igjen hang sammen med kommunestørrelse. Turnuslegene i mindre kommuner hadde hyppigere vakter enn turnusleger i større kommuner uansett landsdel. Forskjellen var størst i kommunene i Helseregion Nord, der turnuslegene i små kommuner i gjennomsnitt hadde mer enn dobbelt så mange vakter som dem i større kommuner.
Det var ingen tydelig sammenheng mellom turnuslegenes arbeidserfaring, utdanningssted, trekningsnummer og kjønn og spredningen på de enkelte evalueringspunktene (10). De aller fleste veilederne hevdet at turnuslegenes teoretiske kompetanse, praktiske evner, motivasjon og modenhet hadde hatt en positiv eller avgjørende positiv betydning for turnustjenesten. Det var ingen sammenheng mellom disse «objektivt» vurderte forutsetningene hos turnuslegene og opplevd utbytte av turnustjenesten.
De store variasjonene i mengde og bredde av praktisk læring i sykehus og kommunehelsetjenesten kan i svært liten grad forklares som en konsekvens av individuelle forskjeller mellom turnuslegene, i hvert fall for de forhold som ble tatt med i undersøkelsen (10). Det kan ikke utelukkes at slike systematiske forhold eksisterer. Den viktigste forklaringen på variasjon i læring er nok at tjenestestedene ikke tilbyr samme type tjeneste. Regelmessig evaluering av tjenesten med løpende tilbakemelding til tjenestestedene vil være et viktig virkemiddel for generell kvalitetsheving.